Ep.111 - Cecilie Marie Røinås || Kristen på Farmen, abort i Norge og Velg livet

Kort oppsummering

Vi snakker med Cecilie Marie Røinås om Farmen, kristent vitnesbyrd i offentligheten, abortdebatten i Norge og arbeidet med Velg livet. Det begynner lett og konkret med reality-TV, kameraer, konkurranser og hva som faktisk blir klippet bort, men samtalen beveger seg raskt inn i noe mye dypere: Hvordan lever vi som representanter for Jesus der vi faktisk er, og hvordan hjelper vi kvinner til å velge livet når presset rundt dem peker motsatt vei?

Kjernen i episoden er at abort ikke bare kan møtes med prinsipper, selv om prinsippene må være klare. Det ufødte barnet har ukrenkelig verdi, men kvinnen i krise trenger mer enn argumenter. Hun trenger mennesker, menigheter, menn som tar ansvar, økonomisk og praktisk hjelp, samtaler, oppfølging og evangeliets kombinasjon av sannhet og nåde. Cecilie viser hvordan Velg livet kan gjøre kampen konkret, lokalt og diakonalt.

Farmen som uventet misjonsmark

Vi starter med Cecilies deltakelse på Farmen, ikke fordi reality-TV er det viktigste ved henne, men fordi det åpner et interessant spørsmål: Hva skjer når en tydelig kristen kommer inn i et sekulært rom der mange verken kjenner kristne miljøer eller evangeliet? Cecilie forteller at Farmen aldri hadde vært en livsdrøm, men at hun ble oppfordret til å søke nettopp fordi troen hennes, abortengasjementet og podcastarbeidet hennes allerede hadde gjort henne til en offentlig kristen stemme.

For henne ble vurderingen ganske enkel. Hvis en kristen fikk mulighet til å være sammen med mange mennesker som ikke kjenner Jesus, og kanskje også nå hundretusener gjennom TV, var det vanskelig å si nei. Hun beskriver det ikke som en kalkulert mediestrategi, men som lydighet: Jesus er Herre, og der han leder, går vi.

Samtidig er det tydelig at Farmen ikke er virkeligheten i ren form, selv om sjangeren heter reality. Det filmes mye, klippes hardt og fortelles en historie. Cecilie minner om at seerne bare får se en liten del av det som faktisk skjer. Noen av de mest åndelig viktige øyeblikkene ble ikke med på TV: samtaler om tro, alvorlige spørsmål, bønn og det at andre deltakere visste at hun hadde faste stunder med Gud.

Ekte liv tåler kamera

Det viktigste Cecilie sier om Farmen, er at man ikke kan fake et kristent liv inn i en slik setting. Hvis du skal være en representant for Jesus i offentligheten, må det faktisk være et ekte liv som ligger under. Kameraene kan fange mye, men menneskene rundt deg merker enda mer. De merker om troen er staffasje eller liv.

Hun snakker om hvordan hun ville være bevisst på ikke å baksnakke, ikke bygge seg selv opp ved å trykke andre ned og ikke spille det sosiale spillet på en måte som brøt med samvittigheten. Det betyr ikke at en kristen ikke kan delta i konkurranser, taktikk eller lek. Men det betyr at en ikke kan legge igjen etterfølgelsen av Jesus ved porten fordi formatet er underholdning.

Det blir også et poeng for oss at mange nordmenn i dag ikke har naturlige møtepunkt med levende kristen tro. Evangeliet kommer ikke lenger "av seg selv" gjennom skole, naboer, familie eller kultur. Da blir slike rare og uventede plattformer faktisk viktige. Hvis noen får høre om Jesus fordi de møtte en kristen i et realityprogram, er det ikke en liten ting.

Skiftet fra TV til abort

Etter Farmen skifter samtalen over i abort, KrF og det nye lovforslaget om å utvide grensen til 18 uker. Vi har allerede snakket med Joel Ystebø og venter på å snakke med Dag-Inge Ulstein, og derfor ligger spørsmålet i rommet: Hvordan skal kristne og KrF håndtere abortsaken nå når den igjen blir mer åpenlyst politisk?

Cecilie er en viktig stemme inn i dette fordi hun ikke bare mener noe om abort. Hun leder et arbeid som forsøker å hjelpe kvinner i den konkrete situasjonen der abort blir et alternativ. Dermed flyttes samtalen fra debattstudioet til livet: fra paroler og lovtekst til studenten som blir uventet gravid, mangler oversikt over økonomien, frykter at utdanningen ryker og kjenner at hele fremtiden plutselig står på spill.

Det er her Velg livet blir så viktig. Cecilie beskriver arbeidet som hjelp for jenter og kvinner som er uønsket eller uventet gravide. De tilbyr samtale, praktisk hjelp, oppfølging etter graviditet og også samtaler etter abort. Det handler om kjøring til avtaler, økonomiveiledning, hjelp til å søke støtte, besøk, omsorg, nettverk og mennesker som står klare når en kvinne er i krise.

Velg livet som menighetens diakoni

En av de sterkeste sidene ved Velg livet er at arbeidet ikke er ment å være Cecilies private prosjekt. Tanken er at lokale menigheter skal kunne starte egne grupper, gjerne med noen få kvinner og en kontaktperson, med menighetens godkjennelse og støtte. Gruppene kan få brosjyrer, synlighet og en konkret måte å gjøre hjelpen tilgjengelig på i sitt lokalmiljø.

Cecilie beskriver hvordan slike grupper kan legge informasjon på sykehus, helsestasjoner, skoler og bibelskoler der de får innpass. De kan også bruke menighetens egne ressurser. Noen jobber i helsevesen, skole, barnehage, økonomi eller veiledning. Andre har en særlig gave til omsorg, til å møte mennesker, se dem og bli en trygg voksenperson i en vanskelig situasjon.

Dette er viktig fordi abortmotstand uten praktisk hjelp lett kan fremstå hul. Vi må kunne si at det ufødte barnet er et menneske, men også vise at kvinnen ikke står alene hvis hun velger å bære barnet frem. Når en menighet kan si "vi er her, vi hjelper deg, dette klarer vi sammen", blir sannheten mer troverdig fordi den får kropp.

Studenten, karrieren og barnet som kommer i veien

Cecilie peker på at debatten ofte løfter frem de mest ekstreme eksemplene som forsvar for abort, men at mange aborter skjer blant kvinner i studentalder. Det handler ofte ikke om de retoriske ytterpunktene, men om vanlige unge kvinner som opplever at graviditeten kolliderer med utdanning, økonomi, karriereplaner og forventningen om å ha kontroll over eget liv før barn.

Det avslører noe viktig ved kulturen vår. Barnet blir lett sett som en avbrytelse, en byrde eller en trussel mot selvrealisering. I et samfunn der utdanning og karriere har fått nesten frelsende status, blir det å få barn på feil tidspunkt fremstilt som en katastrofe. Da trenger vi å si noe annet: Et barn er ikke en fiende av livet ditt. Et barn er et menneske, en gave og et ansvar.

Men det må ikke bare sies. Det må gjøres mulig å tro på. Derfor er økonomiveiledning, støtteordninger, barneutstyr, nettverk og mennesker som stiller opp, ikke småting ved siden av den egentlige kampen. Det er en del av selve kampen. Når en kvinne tør å beholde barnet fordi hun ikke lenger er alene, har kristent menneskeverd blitt mer enn en setning.

Abortretorikken som gjør oss søvnige

Vi snakker om hvor vant vi har blitt til abort. Slagordet om ikke å røre abortloven har virket som en sovemedisin, også på kristne. Selv om vi ikke egentlig tror at abort er nøytralt, kan vi begynne å leve som om det er uforanderlig. Det er bare slik samfunnet er. Det er ikke en kamp som kan vinnes. Det er ikke noe vi kan gjøre.

Cecilie utfordrer den likegyldigheten. Hun sier at livet starter ved unnfangelsen, at det nye menneskets DNA allerede er satt, og at det er et eget individ. Dette er ikke en særreligiøs følelse, men et grunnleggende menneskesyn. Samtidig peker hun på at menigheten innerst inne vet at dette er sant. Det ligger i den kristne troens DNA.

Vi trekker inn Daniel Sæbjørnsens formulering om at "det eneste som skal aborteres er min likegyldighet". Den treffer fordi den flytter spørsmålet fra hva "samfunnet" gjør til hva vi gjør. Vi kan ikke være fornøyd med å ha rett i prinsippet hvis vi i praksis lever uberørt mens barn mister livet og kvinner bærer smerte alene.

Menns ansvar i en abortkultur

Et av de viktigste sporene i samtalen handler om menn. Cecilie er tydelig på at slagordet om at menn ikke kan mene noe om abort fordi de ikke kan bli gravide, ofte fungerer som ansvarsfraskrivelse. Det kan høres hensynsfullt ut, men i praksis etterlater det kvinnen alene med hele byrden.

Hvis en ung kvinne blir gravid og mannen sier at dette er hennes sak, hennes kropp, hennes valg, og at han bare vil støtte uansett, kan det høres moderne ut. Men det kan også bety at han legger hele den emosjonelle, praktiske og moralske vekten på henne. En helt annen respons er å si: Dette er vårt barn. Jeg vil være far. Jeg vil bli. Jeg vil støtte deg. Vi skal ta ansvar.

Cecilie forteller at mange kvinner som ender med abort, opplevde at faren ikke ønsket barnet, stakk av eller ikke tok ansvar. Derfor er menns rolle ikke perifer. Den er ofte avgjørende. Kristne gutter og menn må lære at det å skape liv innebærer ansvar, nærvær og forpliktelse. Abortkulturen henger sammen med bruddet på Guds gode ramme for seksualitet, ekteskap, ansvar og familie. Når rammen brytes, blir fruktene ofte død, sår og ensomhet.

Sannhet og nåde etter abort

Samtalen blir også svært viktig når den handler om kvinner som allerede har tatt abort. Cecilie forteller om voksne kvinner som kommer på seminarer og fortsatt sørger over aborter de tok for mange år siden. Hun reagerer på påstander om at det ikke finnes psykiske ettervirkninger etter abort, særlig når samme system samtidig ser behov for samtaler etter abort.

Her må vi holde to ting sammen. Det er galt å ta liv. Det er også sant at mennesker som har gjort galt, kan komme til Jesus. Evangeliet gir ikke frihet ved å bagatellisere synd, men ved å bringe synden inn i lyset og møte den med nåde, tilgivelse og renselse. Cecilie forteller om en kvinne som hadde tatt abort, senere ble kristen og opplevde seg vasket ren. Hun angret, men hun ble ikke stående uten håp.

Dette er selve evangeliets dobbelthet: sannhet og nåde. Hvis vi bare har sannhet uten nåde, knuser vi mennesker. Hvis vi bare har nåde uten sannhet, lyver vi for oss. I abortsaken trenger vi begge deler mer enn nesten noe annet. Vi må kunne si at et barn døde, og vi må kunne si at Jesus tar imot den som angrer og kommer til ham.

Menighetene må bygge noe varig

Cecilie understreker at Velg livet ikke bare skal være en kampanje eller en markering. Det trengs innlegg, tog og tydelige offentlige ytringer, men det trengs også noe langsiktig. Menigheter må bygge hjelpearbeid som kan vare, dele erfaringer, støtte hverandre og gjøre det lett for kvinner å finne hjelp der de bor.

Dette er et sterkt korrektiv til vår egen tendens til å prate. Vi må snakke prinsipielt og teologisk om abort, men hvis samtalen stopper der, har vi ikke gått langt nok. Det kristne svaret må også være diakonalt. Det må være telefonnummer, samtaler, penger, mat, barneutstyr, transport, forbønn, husrom, oppfølging og fellesskap.

Når en menighet holder et barn som ble født fordi noen stilte opp, blir alt annerledes. Da blir ikke kampen for livet en ideologisk markør. Den blir et ansikt, et navn, et menneske. Og da blir også kritikken utenfra mindre tung å bære.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en episode om kristent nærvær der livet faktisk skjer. Cecilie viser at det går en linje fra Farmen til Velg livet: Vi er representanter for Jesus i rom vi ikke kontrollerer, enten det er et realityprogram, en offentlig debatt eller en sårbar samtale med en gravid kvinne.

Abortkampen kan ikke vinnes med kald retorikk alene. Den må bæres av mennesker som både sier sant og elsker konkret. Vi må våkne fra likegyldigheten, lære menn å ta ansvar, bygge lokale hjelpearbeid og forkynne et evangelium som både avslører synd og setter mennesker fri.

For oss blir Velg livet et bilde på hvordan kristne kan gå fra mening til handling. Det ufødte barnet trenger en stemme. Moren trenger et fellesskap. Faren trenger ansvarskall. Menigheten trenger å reise seg. Og evangeliet er stort nok til å møte både barnet som må beskyttes og kvinnen som trenger nåde.