Ep.116 - Vekkelse, konservativ bølge og det absurde fortsetter i DNK

Kort oppsummering

Norge ser ut til å bevege seg i en mer konservativ retning, og unge strømmer til frimenighetene fordi de søker sannhet og ønsker å bli stilt krav til. Det er en gledelig utvikling, men vi må ikke forveksle en kulturell motreaksjon med vekkelse. Woke kan bli mindre populært på overflaten, samtidig som de dypere ideene om kjønn, seksualitet, familie og sannhet fortsatt ligger tungt i stat, skole, medier, kultur og kirkeliv.

Samtalen beveger seg derfor mellom håp og sorg. Håpet ligger i nye åpninger, større frimodighet, en konservativ bølge og tegn på åndelig søken. Sorgen ligger i at Den norske kirke igjen og igjen leverer eksempler som gjør det vanskelig å forstå hvordan vi skulle være enige om samme evangelium: en prest som ikke vil bruke Johannes 3,16 i begravelser fordi det kan gi inntrykk av fortapelse, regnbuemesser, seksualiserte uttrykk i kirkerommet og et kirkespråk der "inkludering" erstatter disippelskap.

Kjernen er at menigheten ikke er kalt til å holde social justice-gudstjenester, men til å forkynne evangeliet og gjøre disipler. Alle mennesker inviteres til Jesus, men ingen inviteres til å gjøre sin livsstil til identitet og så få den feiret som hellig. Vekkelse er ikke bare en mer konservativ stemning. Vekkelse er når mennesker møter Jesus, bøyer seg for sannheten og blir forandret.

En konservativ vind etter mange år med press

Samtalen starter med en oppsamling etter en periode med mange gjester og mange saker. Trump har vunnet i USA, Frp gjør det sterkt i Norge, Norsk Monitor viser at nordmenn for første gang på rundt tretti år har blitt mer konservative, og det er en tydelig uro på venstresiden for at vinden har snudd.

Vi tolker dette som en motreaksjon. De progressive kreftene har overspilt kortene sine. Kulturkrigen ble så aggressiv, særlig i spørsmål om kjønn, seksualitet, familie og sannhet, at flere begynte å si fra. Det som tidligere ble møtt med taushet, blir nå møtt av flere stemmer, både internasjonalt og i Norge.

Men dette må ikke gjøre oss naive. Det er mulig at noe av woke-bølgen trekker seg tilbake som overflatefenomen, men de dypere ideene er langt fra borte. De ligger i handlingsplaner, partiprogram, barnehage, skole, lærebøker, universitet, Disney, Hollywood, reklame og statlige strukturer. Politikken kommer ofte sent. Kulturen har allerede formet folk lenge før Stortinget stemmer.

Motreaksjon er ikke det samme som omvendelse

Derfor er målet ikke at mennesker bare skal bli "konservative". Ordet kan bety mange ting. Noen konservative instinkter er gode, fordi de vil bevare familie, ansvar, institusjoner og virkelighet. Men konservatisme uten Kristus kan bli nostalgi, hardhet, stammekrig eller bare en ny politisk identitet.

Hvis den nye bølgen bare er en reaksjon mot det mest ekstreme, kan den svinge tilbake igjen. Folk følger ofte vinden. De holdt hodet nede da kanselleringskulturen var sterk. Nå kan det bli sosialt lettere å si imot woke. Men det betyr ikke nødvendigvis at hjertet er forandret.

Dette er en viktig skjelning. Vi kan glede oss over at folk igjen snakker om sannhet, krav og ansvar. Men vi må ikke la oss lure til å tro at kampen er over. Den dypere oppgaven er fortsatt å forkynne Jesus, lære mennesker å tenke kristent og bygge menigheter som ikke drives av hver kulturelle svingning.

Unge søker sannhet og krav

Et av de sterkeste lyspunktene er TV 2-saken om unge som strømmer til frimenigheter utenfor Den norske kirke. Overskriften om en ny vekkelsesbølge blir tatt imot med glede, særlig fordi de frie menighetene beskrives som steder der unge søker sannhet og ønsker å bli stilt krav til.

Det er nesten det motsatte av mye av samtidens budskap. I woke-virkeligheten finnes det ingen objektiv sannhet utenfor deg selv. Hvis det finnes sannhet, finnes den i ditt indre. Verden skal tilpasse seg deg, ikke du til sannheten. Å bli stilt krav til blir da undertrykkelse.

Når unge mennesker i stedet sier at de leter etter sannhet og krav, er det et tegn. Det viser at mennesket ikke er skapt for grenseløs selvdefinisjon. Vi trenger en virkelighet utenfor oss selv, en Gud over oss selv, et kall som former oss, og et fellesskap som våger å si at livet med Jesus ikke er selvbekreftelse, men disippelskap.

Vekkelse må være mer enn stemning

Spørsmålet blir om dette er vekkelse. Vi kjenner glede over det som skjer, men vil samtidig være forsiktige med begrepet. Vekkelse er mer enn medlemsvekst, ungdommelig interesse eller konservativ energi. Vekkelse handler om at Den hellige ånd overbeviser om synd, rettferdighet og dom, og at mennesker omvender seg til Jesus.

Likevel kan kulturelle tegn og åndelig oppvåkning henge sammen. Når mennesker blir lei av løgn, kan de begynne å lete etter sannhet. Når de oppdager at ideologien ikke bærer, kan de bli åpne for Guds ord. Når menigheter forkynner tydelig og kaller mennesker til Jesus, kan søkende mennesker finne hjem.

Derfor er det ikke nok at frimenigheter blir større. Spørsmålet er hva de møter når vi kommer. Møter de evangeliet? Møter de et kall til omvendelse? Møter de hellighet, nåde, fellesskap og sannhet? Hvis ja, kan dette være mer enn en trend.

Den norske kirkes strøm av absurditeter

Samtidig fortsetter Den norske kirke å levere saker som må kommenteres. Det ene eksemplet er presten som ikke vil bruke Johannes 3,16 i begravelser, selv om verset er en del av liturgien, fordi det kan gi inntrykk av at mennesker kan gå fortapt. For oss er dette avslørende. Johannes 3,16 er kalt den lille Bibel. Hvis man ikke kan lese det verset fordi det antyder fortapelse, er man ikke enig i evangeliets kjerne.

Det handler ikke om å fryde seg over Den norske kirkes problemer. Det handler om at disse sakene kommer igjen og igjen. Hver gang blir det tydeligere at avstanden ikke bare gjelder stil eller liturgi, men grunnleggende teologi: synd, frelse, dom, fortapelse, omvendelse, Jesus som eneste vei.

Når slike ting blir normale, må vi si høyt at de ikke er normale. Hvis vi tier, blir det etter hvert en del av vår egen bevissthet. Det vi ikke lenger reagerer på, har begynt å forme oss.

Regnbuemesse og seksualisert kirkerom

Et annet eksempel er regnbuemessen i Tromsø domkirke i forbindelse med Arctic Pride, der prester og biskop ble avbildet sammen med personer i lær- og BDSM-relaterte uttrykk. Poenget er ikke å lage en sak om skinnklær i seg selv. Poenget er at en seksuell fetisj løftes frem i kirkerommet og kobles til alter, presteskap, kirkelig feiring og regnbuesymbolikk.

Dette forkynner et budskap. Det sier at seksuell preferanse, tiltrekning eller fetisj ikke bare skal tolereres, men feires og gjøres identitetsbærende. Når kirken gjør dette, er det ikke bare åpenhet. Det er en annen virkelighetsforståelse.

Vi peker på at dette henger sammen med den større pride-logikken. Det sies ofte at dette bare handler om kjærlighet, mangfold og frihet. Men igjen og igjen dukker den eksplisitte seksualiseringen opp. Da må vi våge å si at flagget og bevegelsen bærer mer enn de ufarlige ordene i festtalene.

Inkludering kan ikke erstatte disippelskap

Svaret fra kirkelig hold går ofte i kjente formuleringer: Kirken skal være for alle, åpen, trygg og inkluderende, særlig for marginaliserte og utstøtte. Det høres varmt ut, men kan skjule et alvorlig teologisk skifte.

Kirken er åpen for alle i den forstand at alle inviteres til Jesus. Men man blir en del av den kristne familien ved å gi sitt liv til ham. Da kommer man ikke for å få alle preferanser og livsstiler bekreftet, men for å bli forandret. Misjonsbefalingen handler om å gjøre disipler. Målet er at Kristus skal vinne skikkelse i oss.

Derfor kan ikke en gudstjeneste ha som kjerneoppgave å løfte frem grupper i en nymarxistisk fortelling om undertrykkere og undertrykte. Evangeliet er godt nytt for alle mennesker og kulturer, også for mennesker som har vært undertrykt. Men kirken driver ikke social justice-gudstjenester som primæridentitet. Kirken forkynner evangeliet, kaller til omvendelse og former mennesker til likhet med Jesus.

Aske-pota, reklame og normalisering

Samtalen går også inn i en ny norsk barnefilm, Aske-pota, der regissøren beskriver filmen som en fabel om å tørre å være seg selv og stå opp mot undertrykkende krefter. Her går "marxometeret" av. Språket bærer en blanding av individualisme, postmodernisme, feminisme, queer-teori og frigjøringsfortellinger der gamle rammer om kjønn, kjærlighet og ekteskap fremstilles som undertrykkende.

Poenget er ikke at ingen kan se filmen. Poenget er at den forkynner. Når filmer, julekalendere, reklamer og barneunderholdning stadig formidler alternative fortellinger om kjønn, familie og identitet, blir barna disippelgjort av kulturen. Foreldre må derfor se, vurdere, forklare og lære barna å tenke kristent.

Dette gjelder også reklame. Når bestemte budskap presses frem igjen og igjen på flyplasser, TV, nett og barneflater, blir de normalisert. Man reagerer mindre neste gang. Derfor er det viktig å snakke høyt om det, ikke fordi vi elsker å grave i kulturstoff, men fordi taushet gjør oss nummen.

Glimt av evangeliet i offentligheten

Samtalen avsluttes med et håpefullt glimt. Jordan Petersons samtale med Greg Laurie om Jesus Revolution og Lauries vitnesbyrd blir nevnt som et eksempel på at evangeliet plutselig blir sendt ut i rom der det tidligere ville virket utenkelig. Peterson er fortsatt Peterson, med psykologi, symbolikk og egne veier inn i kristen tematikk, men han beveger seg stadig nærmere eksplisitt evangeliespråk.

Når vitnesbyrd om frelse, omvendelse, helbredelse og Jesu kraft blir sendt ut til store sekulære publikum, er det et tegn på at noe er i bevegelse. Ikke alt er vekkelse. Ikke alt er rent. Ikke alt er dypt. Men dørene er mer åpne enn før, og det gir grunn til håp.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at vi må klare å holde to tanker samtidig. Det finnes en reell konservativ og åndelig åpning i vår tid, og den skal vi glede oss over. Samtidig fortsetter de dype ideologiske kreftene å arbeide i kultur, medier, skole og kirke.

Derfor trenger vi ikke mindre tydelighet, men mer. Ikke en tydelighet som bare er politisk reaksjon, men en tydelighet som forkynner evangeliet, gjør disipler, avslører falske virkelighetsforståelser og holder fast ved Jesus når kulturen enten jubler eller raser.