Ep.119 - JuleGuttajazzing med Daniel Sæbjørnsen og Vegard Lofnes

Kort oppsummering

Første JuleGuttajazzing er en live, løs og lang samtale med Daniel Sæbjørnsen og Vegard Lofnes, der fenalår, mandariner, Pepsi Max, nisseluer og kommentarfelt blir ramme rundt en overraskende bred kulturteologisk kveld. Formen er fri, men sakene er de samme: kjønn, familie, barn, sannhet, åndelig dømmekraft, jul, populærkultur, kunst, arkitektur og hvordan vi tenker kristent om alt vi lever midt i.

Samtalen begynner med Daniels bokprosjekt og hvorfor vi stadig kommer tilbake til 1. Mosebok 1,27-28: mann og kvinne, ekteskap, seksualitet, barn og familie er under angrep, og derfor må vi forkynne nettopp der kampen står. Derfra beveger vi oss inn i Jesu gjenkomst, julens hedenske og kristne lag, offerkjøtt, yoga, nisseteologi, NRKs julekalendere, Snøfall, Frozen, kunst, Schaeffer, modernisme, bygd og by, og til slutt Philip som katalysator for videopodkasten.

Dette er ikke en stram tematisert undervisning, men en praktisk demonstrasjon av kristen kulturtenkning. Vi prøver å spørre: Hva er godt, hva må konfronteres, og hvordan kan evangeliet gi en bedre fortelling? I en kultur som stadig forkynner til barna våre, hjemmene våre og fantasien vår, må kristne ikke bare ha meninger om enkeltsaker. Vi må lære å tenke kristent i sanntid.

Guttajazzing som ny juleform

Rammen er tydelig annerledes enn vanlige episoder. Etter to år med julekalender velger vi i stedet et nytt livekonsept: guttejassing. Det er fri flyt, YouTube-chat, venner i studio, produsent, fenalår, mandariner, Pepsi Max, nisseluer og lite fast plan. Daniel Sæbjørnsen er med som den naturlige jassekameraten, og Vegard Lofnes trekkes inn som fast del av liveformatet.

Stemningen er løs, men ikke innholdsløs. Nettopp fordi formen er fri, får samtalen vist hvordan Kulturkrigen-tenkningen fungerer i møte med alt mulig. Når kommentarfeltet sender inn spørsmål om yoga, nisser, Snøfall, Frost eller julepynt, prøver vi ikke bare å levere raske fasitsvar. Vi forsøker å tenke høyt med Bibelen, skaperordningen og evangeliet som ramme.

Det gjør episoden til noe mer enn en juleprat. Den blir et redaksjonelt laboratorium for kristen dømmekraft.

Daniel, bokprosjektet og kampen der den står

Daniel blir spurt om bokprosjektet sitt, men vil helst ikke snakke for mye om det fordi produksjonen går tregt. Han har skrevet om abort og arbeider med kapittelet om trans, og Alf Kåre har vært tett på med tilbakemeldinger. Daniels første bok er i tredje opplag, og det blir sagt med humor at forlaget er opptatt av både innhold og salg.

Det leder inn i det som egentlig er Kulturkrigens kjerne: 1. Mosebok 1,27-28. Gud skapte mennesket som mann og kvinne, velsignet dem og sa at de skulle være fruktbare og bli mange. Derfor er det ikke tilfeldig at vår tids hardeste angrep gjelder nettopp mann-kvinne-relasjonen, kjønn, kjønnsroller, ekteskap, seksualitet, barn og familie.

Vi sier at vi ikke blir ferdige med dette. Ikke fordi vi mangler fantasi, men fordi kulturen ikke slutter å forkynne det motsatte. Filmer, serier, politikere, artister, lærebøker, organisasjoner og reklamer pumper ut et alternativt narrativ hele tiden. Da trengs det ikke færre kristne stemmer, men flere. Der Guds ordninger angripes, må vi ta kampen.

Jesu gjenkomst og hva en tid preker

Daniel løfter frem Tertnes bedehus som eksempel på hvordan kristne betoningene skifter. På veggen står Matteus 22,14 og kallet til å våke fordi vi ikke kjenner timen Herren kommer. I 1953 var Jesu gjenkomst og dom et naturlig bibelvers å male inn i et bedehus. I dag ville mange trolig valgt "Gud er kjærlighet" fra 1. Johannes 4,8.

Begge deler er sant. Gud er kjærlighet. Jesus kommer igjen. Men hvilke vers en tid velger, sier noe om hva den trenger, hva den mangler og hva den frykter. Vi erkjenner at tidligere forkynnelse om dom og endetid kunne trenge korreksjon, men spør samtidig hvorfor Jesu gjenkomst nesten er borte fra mye vestlig kristenliv.

Velstand gjør noe med oss. Kristne som lever under forfølgelse, lidelse og press, taler ofte sterkere om himmelen og Jesu gjenkomst. Roland Baker nevnes som en stemme som minner oss om evigheten når lidelsen er reell. I en komfortabel kultur blir vi mer opptatt av Guds rike her og nå enn av at Jesus faktisk skal komme igjen.

Jul, inkarnasjon og offerkjøtt

Spørsmålet om julens hedenske røtter kommer opp via nisselua og kommentarfeltet. Vi har alle møtt fortellingen om at jul egentlig er hedensk, og vi nevner Bjørn Are Davidsen som en som har nyansert dette og vist at julefeiringen er mer kristen enn mange tror. Samtidig lander vi i at uansett historisk blanding gjør kristne julen til en feiring av inkarnasjonen.

Daniel trekker frem et mulig poeng hos Augustin: Jesus kommer på den mørkeste tiden, og så blir det lysere. Det blir nesten for godt til ikke å preke. Om Jesus faktisk ble født 25. desember eller ikke, er ikke det avgjørende poenget. Kirken har valgt å feire at Ordet ble kjøtt, at lyset kom inn i mørket, og at Gud steg inn i vår verden.

Derfra går samtalen til Paulus og offerkjøtt. I 1. Korinterbrev 8-10 drøfter Paulus kjøtt som har vært brukt i avgudsritualer. Han sier at avgudene ikke er guder, men at det finnes onde åndsmakter bak. Likevel kan en kristen spise kjøttet med takk, fordi Guds rike er sterkere. Alt tilhører Herren, og takknemlighet, bønn og tro tar det gode tilbake til Guds giverhånd.

Materialismen som julens større fare

Vi er derfor ikke først og fremst redde for en nisselue eller et juletre med mulig blandet opprinnelse. Guds rike er sterkere enn hedenske restsymboler. Samtidig betyr ikke det at alt kan tas ukritisk inn. Apostlenes gjerninger 19 viser også mennesker som brenner magiske gjenstander etter omvendelse. Noe skal takkes for og brukes rett. Noe skal ut.

Den større faren i norsk julefeiring er kanskje materialismen. Kjøpesentre beskrives som moderne templer, steder som lover lykke gjennom forbruk. I desember blir stresset, gavene, køene og stemningen nesten som en dans rundt en gullkalv. Dette er ikke nøytral kos. Det former begjær, prioriteringer og hva vi tror skal gi fred.

Kristen julefeiring må derfor ikke bare spørre om hedenske røtter, men om hva som faktisk eier hjertet vårt nå.

Yoga, åndelig praksis og grenser

Kommentarfeltet bringer inn yoga, og samtalen prøver å tenke prinsipielt. Vi sier at vi personlig holder oss unna yoga, men forsøker å skille mellom ulike nivåer: allmenne pusteøvelser, kroppslige bevegelser og trening på den ene siden, og yoga som åndelig praksis med hinduistiske røtter, chakra, mantra, tømming av sinnet og en annen åndelig virkelighetsforståelse på den andre.

Det sentrale skillet er at yoga ikke bare er en gjenstand med tvilsom historie, men en praksis. Derfor blir offerkjøtt-analogien begrenset. Å spise kjøttet etterpå er ikke det samme som å delta i offerritualet. På samme måte kan en pusteteknikk eller en kroppsøvelse isolert sett være skapt av Gud og godt for kroppen, men den fulle yogapraksisen trekker inn i en annen åndelig form.

Derfor anbefaler vi forsiktighet, særlig organisert yoga og særlig i kirkelig sammenheng. Pastor Geir Stomnos' advarsler nevnes som relevante. Poenget er ikke at alle som har gjort en øvelse automatisk blir demonisert. Poenget er at kristne ikke bør leke tett ved kanten når vi vet at praksisen har åndelige røtter. Gjerder settes ikke helt ytterst ved stupet.

Daniel knytter dette til et gammelt råd om intimitetsgrenser før ekteskap: Sett grensen langt inne. Bak lå et ord han opplevde fra Gud: Hvor mye vil du glede deg til? Det blir et prinsipp langt utover dating. Når det gjelder åndelige grenseområder, trenger vi ikke teste hvor nær vi kan komme.

Nisseteologi og kulturell dømmekraft

Så kommer nisseteologien. Med humor, men også alvor, kartlegges ulike nissetradisjoner: St. Nikolas, den amerikanske Coca-Cola-nissen, den norske fjøsnissen, rampenissen, Krampus og de islandske jolasveinene med Gryla og den menneskeetende julekatten.

Den amerikanske nissen beskrives som kapitalistisk, nesten allestedsnærværende, med ønskelister, overvåkning og en gjerningsbasert moral: har du vært snill, får du gave; har du vært slem, får du kull. Det ligner mer lov og karma enn evangelium. Den norske fjøsnissen bærer folkelig åndelighet, gårdsånder, ofring av grøt og en lunefull skikkelse som må holdes fornøyd. De islandske variantene og Krampus ligger enda tydeligere i gammel hedenskap og skremmefigurer.

Samtalen blir morsom, men poenget er alvorlig: Kristne bør ikke omfavne alle kulturelle tradisjoner ukritisk bare fordi de er norske eller koselige. Samtidig må vi ikke få panikk over alt. Paul Hieberts missiologiske ramme blir nyttig: forstå kulturen, applauder det gode, konfronter det onde, og transformer med evangeliets bedre fortelling.

Skal barna lære at nissen finnes?

Et mer praktisk spørsmål er om man skal lære barn at nissen faktisk finnes. Vi lander tydelig på nei. Vi tror på Jesus, på en åndelig virkelighet og på at Gud faktisk finnes. Da vil vi ikke bevisst lære barna våre en fortelling som de senere skal oppdage at foreldrene fant på for å skape julestemning.

Hvis vi sier at nissen finnes fordi det er koselig, og senere sier at nissen ikke finnes likevel, men Jesus finnes, gjør vi noe med barnets tillit til våre sannhetskrav. Det betyr ikke at nissefigurer aldri kan dukke opp som fiksjon eller lek, men vi vil ikke blande sannhet og fiksjon slik at Jesus trekkes ned i samme kategori som julefantasi.

Her blir julefilmene interessante, fordi troen på nissen ofte fungerer som en sekularisert variant av tro på det åndelige. Barnet blir rasjonelt, mister troen, og må gjenoppdage nissen. Mange kristne elementer ligger igjen i fortellingene, men de er flyttet over på en figur som ikke kan bære dem.

Snøfall, Frozen og barne-TV som forkynnelse

Samtalen går videre til NRKs julekalendere, særlig Snøfall. Første sesong omtales positivt på flere måter, men samtidig ser vi det klassiske NRK-mønsteret: fravær av fungerende kjernefamilier, sosialrealistiske brudd, døde eller fraværende foreldre, og et univers der den vanlige mor-far-barn-familien nesten ikke finnes som norm.

Dette er mer subtilt enn å inkludere en dragqueen. Nettopp derfor kan det være sterkere. Hvis en serie hadde vist et bredt og realistisk familiebilde, inkludert noen alternative familier, ville det vært én ting. Men når kjernefamilien nesten utelates fra et barneunivers laget av statskanalen, normaliseres familieoppløsning uten at det ser ut som ideologi.

Frozen brukes som et beslektet eksempel. "Let it go" bærer ekspressiv individualisme: ingen regler for meg, jeg definerer meg selv, jeg frigjør meg fra begrensninger. Filmene er ikke fullstendig gjennomført queer-propaganda, og det finnes gode elementer, men de ligger og vipper. Foreldre må derfor ikke bare spørre om en film er underholdende. De må spørre hva den trener barna til å føle er sant.

Kunst, arkitektur og Guds skjønnhet

Et langt spor handler om kunst, arkitektur og Gud. Francis Schaeffers "line of despair" trekkes inn som en måte å forstå hvordan kunst og arkitektur endres når Gud flyttes ut av sentrum. Modernisme og postmodernisme kan bære kaos, brudd, provokasjon, meningstap og en vilje til å sjokkere.

Samtidig nyanserer vi. Ikke alt gammelt er gudfryktig. Ikke all klassisk arkitektur er nærmere Gud bare fordi den er gammel. Nostalgi kan forveksles med Gudsnærvær. Samtiden er kompleks, og konservatisme kan også bli blind.

Likevel sier Bibelen noe om skjønnhet. Tabernaklet og tempelet ble ikke bygget som brutalistiske betongblokker eller postmoderne kaosbygg. Gud fylte kunstnere med visdom og ferdighet. Det vakre, ordnede og håndverksmessige har en plass i tilbedelsen. Munchs Skrik nevnes som kunst som kan være teknisk stor, men åndelig destruktiv i uttrykket. Avatar 2 trekkes frem som et overraskende eksempel på en ikke-kristen film med sterk formidling av far, mor, barn, ekteskap og familie midt i en miljø- og urfolkstemning.

Bygd, by og hjemlengsel

"Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" får en egen runde. Programmet treffer en dyp hjemlengsel i mennesket: lengselen etter det enkle, nære, trofaste, arbeidende livet, nær naturen og med mindre digitalt stress. Vi kjenner på hvorfor det plutselig oppleves så sterkt. Det er ikke bare nostalgi. Det er en lengsel etter hjem.

Men vi idealiserer ikke bygda. Bygdelivet kan også bære religiøsitet, sosial kontroll, skjult ondskap, incest, familier som holder hverandre nede, og motstand mot det nye Gud gjør. Byene er mer eksplisitte og konsentrerte, men ondskapen sitter ikke i byen som struktur alene. Den sitter i menneskets hjerte.

Bibelsk begynner fortellingen i en hage og ender i en by, det nye Jerusalem. Paulus dro til metropolene for å forkynne og plante menigheter. Byen er ikke i seg selv anti-Gud. Kultur er forvaltet natur. Problemet er ikke at mennesker skaper byer, men at mange mennesker med syndige hjerter samles og forsterker både godt og ondt.

Philip og videopodkastens nye fase

Mot slutten kommer Philip inn, videoprodusenten som tok kontakt og tilbød seg å hjelpe. Han blir beskrevet som katalysatoren for at Kulturkrigen faktisk startet med video. Vi hadde lenge visst at video, YouTube, shorts, reels og sosiale medier kunne gi større rekkevidde, men arbeidsmengden var for stor. Da Philip meldte seg og ville klippe, ble det mulig å ta steget.

Philip forteller at han studerer teologi, har fulgt Kulturkrigen lenge og tror kristne må ut der folk faktisk er, slik apostlene gikk til synagoger og markedsplasser. I vår tid er mange av de offentlige rommene digitale. Han sier også hvorfor han har tro på arbeidet: Det er ikke bare konservativt, men bibelsk. Abort er den viktigste saken i samfunnet, og samkjønnsspørsmålet er kanskje den viktigste saken i kirken i Norge. De som strever, trenger sannheten for å finne frihet, tilgivelse og fred med Gud.

Dette blir et sterkt avslutningspunkt: Arbeidet må forvaltes bedre. Når lyttere forteller at samtalene betyr noe i menigheter, lederskap, familier og livsvalg, er det ikke nok å humpe videre på sparebluss hvis Gud åpner dører. Video blir en måte å la ordene nå lenger.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at kristen kulturtenkning ikke bare skjer i store prinsippforedrag. Den skjer i møte med nisseluer, yoga, julegaver, Snøfall, Frozen, bygd, by, kunst, arkitektur, sosiale medier og barna våre. Alt forkynner. Derfor må vi lære å lytte, skjelne og svare.

Første JuleGuttajazzing viser at Kulturkrigen-stemmen kan være både jassete og alvorlig. Vi kan tulle med nissometeret og samtidig mene dypt alvorlig at Guds ordninger for mann, kvinne, barn, familie, kropp, tilbedelse og sannhet må forsvares. Det er nettopp slik hverdagskulturen må møtes: med glede, dømmekraft, evangelium og frimodighet.