Ep.127 - Bjarte Ystebø || Trump, samfunnsengasjement, kampen mellom det gode og vonde og kristen tenkning om Israel

Kort oppsummering

Bjarte Ystebø hjelper oss å se Trump, høyrebølge, samfunnsengasjement og Israel uten å miste evangeliet av syne. Trump-seieren beskrives som mer enn et politisk comeback. Den markerer et kulturelt skifte der tech-milliardærer, medier, institusjoner og velgere plutselig forholder seg til ham på en helt annen måte enn for få år siden.

Samtidig er hovedpoenget ikke at kristne skal bli trumpister. Vi kan glede oss over reelle seire mot woke, for livsvern, for ytringsfrihet og mot politisert rettsvesen, men vi må også kunne si at Trumps manglende demokratiske sinnelag, personlige karakter og maktpolitiske instinkter er farlige. Kristen samfunnstenkning må stå i sannheten, ikke i personkulten. Og i Israel-spørsmålet må vi se både det politiske, det menneskelige og den åndelige kampen som ligger under.

Trump som kulturelt tidsskille

Samtalen begynner med Trumps valgseier og innsettelse. Bjarte peker på at mange trodde Trump-bevegelsen var ferdig etter 6. januar 2021. I stedet kom han tilbake med en bredere og mer robust politisk kraft. Det skyldes både Bidens mislykkede presidentskap, økonomisk uro, innvandring, internasjonal svakhet og en folkelig reaksjon mot progressiv ideologi.

Det mest interessante er likevel ikke bare valgresultatet, men stemningsskiftet i kulturen. Trump går fra å være outcast, kriminell og symbol på alt ondt, til å bli en president mange institusjoner, medier og tech-folk må forholde seg respektfullt til. Tech-milliardærer som tidligere sto nær progressiv sensur og desinformasjonsregimer, signaliserer plutselig kursendring.

Dette henger sammen med en større anti-woke-bevegelse. Det folk ble fortalt var imaginært, viste seg å være virkelig. Transideologi, sensur, eliteforakt, inflasjon, grensekaos og politisk radikalisme var ikke bare høyresidens fantasi. Det var faktisk nok til å avgjøre et amerikansk valg.

Når det vanlige blir kalt ekstremt

Et sentralt poeng er at mange progressive miljøer ikke har forstått hvor langt vi selv har flyttet seg. Når folk som står for familie, biologisk kjønn, barns trygghet og sunn fornuft kalles høyreekstreme, sier det ofte mer om avstanden fra venstresidens nye posisjon enn om at de konservative har radikalisert seg.

Det klassiske bildet blir at høyreekstremisme før var forbundet med skinnhoder og voldelige miljøer, mens det i dag kan brukes om en helt vanlig kjernefamilie. Det avslører en begrepsinflasjon. Hvis alt konservativt blir ekstremt, mister ordet ekstrem sin mening.

Vi kjenner igjen dette fra eget arbeid. Vi har ofte ikke flyttet oss. Vi står på klassiske kristne posisjoner om kjønn, familie, ekteskap og sannhet. Men når kulturen beveger seg raskt bort, ser det ut som om vi står langt ute i kanten. I realiteten kan det være tidsånden som har flyttet sentrum.

Trumps styrke og Trumps fare

Det er mye ved Trump som kan forstås politisk. Hans politikk fungerte for mange velgere: bedre økonomi, mindre kriminalitet, sterkere grenser, tydeligere språk og opplevelsen av at han hjalp vanlige folk. Ronald Reagans gamle spørsmål om folk har det bedre enn før, fungerer fortsatt politisk.

Det betyr at mange slutter opp om hele pakken, også når de egentlig ikke er spesielt opptatt av Israel, kristne verdier eller kjønnspolitikk. De merker at politikken treffer hverdagen. Det er en reell forklaring, ikke bare populisme.

Men nettopp her må kristne være nøkterne. Vi kan ikke la effekten gjøre oss blinde for karakter og prinsipper. Bjarte trekker særlig frem to grunnleggende problemer: Trumps svake demokratiske sinnelag og hans personlige opptreden. Forsøket på å omstøte valgresultatet i 2020 var alvorlig. Retorikken og fremferden hans er ofte et dårlig forbilde. En president er ikke pastor, men karakter betyr fortsatt noe.

Grønland, NATO og den regelstyrte verden

Trump utfordrer også en verdensorden Norge er helt avhengig av. Når han snakker om Grønland, Panamakanalen eller andre territorielle krav som om stormakter bare kan ta det de trenger, minner det om en maktpolitikk som er farlig for små land.

Samtidig må vi innrømme at Trump noen ganger har hatt rett på områder der fremgangsmåten var ubehagelig. NATO er et eksempel. Hans brutale press på europeiske land om å betale mer for egen sikkerhet skapte uro, men det har også vist seg nødvendig. Europa kan ikke leve evig på amerikansk beskyttelse uten selv å ta ansvar.

Her blir Trump et ubehagelig korrektiv. Han kan tvinge Europa til å se realiteter vi helst vil slippe. Men vi må skille mellom et rett poeng og en farlig metode. Kristne bør ikke bli så fascinert av styrke at vi glemmer rettferdighet, orden og ansvar.

Kina, maktpolitikk og den store horisonten

Bjarte peker på at mye av Trumps utenrikspolitiske fokus kan handle om å rydde bort distraksjoner for å konsentrere seg om den store maktkampen mellom USA og Kina. Russland, Ukraina, Midtøsten, Sør-Amerika og europeiske konflikter kan i Trumps blikk bli forstyrrelser i forhold til den viktigste strategiske konfrontasjonen.

Dette kan forklare hvorfor han vil presse frem raske avtaler, tøffe oppgjør og brå løsninger. Han vil få ting av bordet. Men slike metoder kan også skape nye sår og uforutsigbarhet.

For Norge er dette krevende. Vi trenger både amerikansk styrke og en regelstyrt orden. Vi er tjent med et USA som tar Kina på alvor, men ikke et USA som begynner å opptre som om makt alene gir rett.

Kristne er ikke republikanere eller demokrater

Den viktigste redaksjonelle avklaringen er at vi ikke er trumpister. Vi er kristne. Det betyr at vi kan si ja til noe Trump gjør, nei til noe annet, og fortsatt ha et dypere anker enn amerikansk partipolitikk.

Dette er vanskelig fordi pakkene er fristende. Når en politisk leder sier at det finnes to kjønn, utnevner konservative dommere, utfordrer woke og gir håp om livsvern, blir det lett å ta hele pakken. Men hvis alt lederen gjør blir bra fordi han er “vår”, har han tatt en plass som tilhører Jesus.

Kristen politisk dømmekraft må tåle spenning. Vi kan støtte gode vedtak uten å velsigne en karakter. Vi kan kritisere venstresidens rettspolitisering uten å unnskylde Trumps maktmisbruk. Vi kan være glade for kulturelle skifter uten å bli fanget i en bevegelse som gjør politikk til frelse.

Samfunnsengasjement uten å miste evangeliet

Bjarte representerer en tradisjon som mener kristne skal engasjere seg i samfunnet. Oslo Symposium blir nevnt som en plattform der kristne konservative kan møtes, tenke høyt og påvirke. Det kristne samfunnsengasjementet handler ikke om å trekke seg tilbake, men om å være salt og lys i en verden der ideologier former mennesker.

Samtidig må vi holde fast på hva som er sentrum. Det er ikke først og fremst politikk som forandrer verden. Det er evangeliet om Jesus, menigheten, disippelliv, bønn, forkynnelse og mennesker som blir nye. Samfunnsengasjement blir frukt av dette, ikke erstatning for det.

Dette gjør også retorikken viktig. Jesus og Paulus kunne være svært direkte mot løgn og motstand mot evangeliet. Norsk kristenhet er ofte langt mer forsiktig. Men tydelighet må ikke bli hardhet for hardhetens skyld. Sannheten skal tale med evangeliets mål: at mennesker skal møte Jesus.

Israel som politisk og åndelig spørsmål

Israel blir den andre store aksen i samtalen. Vi kan forstå mye politisk: Israel er et lite land, omgitt av fiender, utsatt for terror, raketter, massakrer og en fiende som ønsker staten utslettet. Likevel behandles Israel ofte som den store forbryteren i verdensopinionen.

Bjarte mener at vanlige rasjonelle forklaringer ikke strekker til. Konflikten får et fokus og en demonisering som er ute av proporsjon med andre konflikter i verden. Langt flere muslimer dør i konflikter mellom muslimer enn i kampen mellom Israel og muslimer, men Israel blir likevel gjort til symbol på det store onde.

Her kommer det åndelige perspektivet inn. Når Gud utpekte jødene til sitt folk, ble Guds fiender også jødenes fiender. Det betyr ikke at alle Israel-kritikere bevisst tjener mørket. Men det betyr at kristne må se at forfølgelsen av Israel og jødene har en dypere åndelig dimensjon.

Åndelig kamp uten menneskeforakt

Et viktig korrektiv er at vi ikke setter meningsmotstandere på “Satans lag” som personer. Når vi snakker om åndelig kamp, handler det om å forstå kreftene bak løgn, hat, ideologi og forførelse. Mennesker kan være fanget i strømninger de ikke fullt ut forstår.

Dette er klassisk kristent verdensbilde. Vi tror på en kamp mellom godt og ondt, Gudsriket og mørkets rike. Samtidig tror vi at Gud elsker verden, også mennesker som står ham imot. Jesus døde for fiender. Derfor kan kristne kalle noe ondt uten å hate menneskene som er påvirket av det.

Denne kombinasjonen er vanskelig for en sekulær kultur å forstå. For den høres fiendespråk ut som hat. Men i evangeliet kan fiender elskes nettopp fordi Kristus selv elsket sine fiender. Det gir oss et språk for tydelighet uten menneskeforakt.

Gaza-bildene, følelsene og tenkningen

Samtalen går også inn i det vanskelige ved Gaza-bildene. Det er umulig å se barn bli båret ut av ruiner uten å kjenne det. Kristne må ikke bli kalde. Vi kan ikke forklare oss bort fra menneskelig lidelse med militære analyser alene.

Men vi må heller ikke bare føle. Informasjonskrigen er designet for å få oss til å bebreide Israel, se Netanyahu som forbryter og overse Hamas' rolle. Det betyr ikke at Israel alltid har rett, eller at alle spørsmål om krigføringen er illegitime. Det er legitimt å spørre om Israel kunne gjort noe annerledes.

Likevel må vi holde fast på hovedansvaret. Krigen ble påtvunget Israel. Hamas bruker sivile områder, holder gisler og skaper en situasjon der enhver israelsk respons får grusomme følger. Ansvaret for ødeleggelsen i Gaza kan ikke forstås uten Hamas.

Evangeliet som Israels og arabernes håp

Mot slutten lander samtalen igjen der vi ofte lander: evangeliet er svaret. En israelsk messiansk pastor sier til arabiske kristne ledere at det beste de kan gjøre for Israel, er å vinne sine landsmenn for Jesus. Det skjærer gjennom mange politiske lag.

Hvis vi kjenner nød for menneskene i Gaza, bør vi be om at de møter Jesus. Hvis vi kjenner nød for Israel, bør vi be om at evangeliet vinner skikkelse i de arabiske landene. Hvis vi vil se fred, må vi ikke tro at politiske vedtak alene kan løse en urkonflikt som har dype åndelige røtter.

Dette betyr ikke at politikk er uviktig. Men det betyr at kristne aldri må miste den dypeste løsningen av syne. Folk må møte Jesus.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en krevende dobbelhet. Trump kan være et redskap for reelle og gode endringer, men han er ikke en frelser. Høyrebølgen kan korrigere mye løgn, men den må prøves på evangeliet. Samfunnsengasjement er nødvendig, men må aldri bli viktigere enn menigheten og misjonen.

Og Israel må forstås med mer enn politiske kategorier. Vi må tenke, føle og be samtidig. Vi må se lidelsen, avsløre løgnen, avvise antisemittismen, elske mennesker på alle sider og holde fast på at kampen mellom det gode og det onde til slutt ikke vinnes av en president, en stat eller et symposium, men av Kristus.