Ep.134 - Ole Petter Erlandsen || Landet mot nord

Kort oppsummering

Samtalen med Ole Petter Erlandsen river vikingtiden løs fra den romantiske tåken. “Viking” var ikke en etnisk identitet alle nordmenn bar med stolthet, men en aktivitet: å dra i viking. Og den aktiviteten handlet ofte om plyndring, slavehandel, vold, overgrep og terror mot sårbare mennesker.

Poenget er ikke å fornekte alt imponerende ved norrøn kultur, sjøfart, håndverk eller mot. Poenget er å se hvor radikalt kristendommen forandret verdihorisonten. Fra ære, hevn, styrke og klassehierarki kom Norge gradvis inn i en kristen forståelse av menneskeverd, tilgivelse, lov, vern av kvinner og barn, og ansvar for de svake. Kristningen var ikke et lite religiøst tillegg til en ellers human kultur. Den var en sivilisatorisk vending.

Viking var noe man dro ut og gjorde

Et første ryddearbeid er å skille mellom nordmenn, norrøn kultur og vikingaktivitet. Alle i Norge var ikke vikinger. Mange levde av jordbruk, familie, lokalt arbeid og handel. Å dra i viking var noe bestemte menn gjorde: reise ut for å plyndre, handle, krige, ta gisler eller skaffe rikdom.

Dette betyr ikke at vikingtiden ikke er en del av norsk historie. Men det gjør det vanskeligere å bruke “viking” som en ren stolthetsmarkør. Når moderne nordmenn sier “vi er vikinger”, glatter de ofte over hva viking faktisk innebar for oss som ble angrepet.

Slik blir språket viktig. Hvis vi romantiserer ordet, mister vi ofrene. Hvis vi later som om vikingene bare var oppdagelsesreisende og handelsmenn med kule skip, blir historien ufarliggjort.

Den romantiske myten om vikingene

Moderne populærkultur har ofte gjort vikingene til barske individualister, frie menn, naturfolk, eventyrere og handelsreisende. Det finnes elementer av sannhet: de var dyktige sjøfarere, teknologisk imponerende på enkelte områder, og de bygde vidstrakte kontakter. Men bildet blir falskt hvis volden tones ned.

For mange europeere var vikingene først og fremst fryktede angripere. De gikk løs på klostre, landsbyer og steder som ofte var dårlig beskyttet. De tok mennesker som bytte, krevde løsepenger og skapte frykt. Dette ligner mer på piratvirksomhet, organisert kriminalitet og terror enn på romantisk eventyrlyst.

Dublin trekkes frem som et viktig eksempel, ikke bare som by, men som sentrum for slavehandel. Vikingøkonomien var ikke bare sølv, skip og handel. Den var også mennesker gjort til varer.

Slavehandel, overgrep og menneskeoffer

Det brutale ved trellesystemet får stor plass fordi det avslører hvor annerledes menneskesynet var. Treller var ikke bare fattige arbeidere. De kunne behandles som eiendom, misbrukes seksuelt, selges, tas med i graven eller ofres i ritualer knyttet til høvdinger og stormenn.

Særlig kvinnelige slaver var utsatt. Når mennesker reduseres til eiendom, blir kroppen deres også gjort tilgjengelig for andres makt. Dette er en av grunnene til at romantiseringen av vikingtiden blir moralsk farlig. Den kan gjøre oss blinde for mennesker som ble knust av systemet.

Historiene om menneskeoffer og gravritualer viser også at dette ikke bare handlet om økonomisk utnyttelse. Det hang sammen med en religiøs og sosial orden der den mektiges status kunne kreve andres liv. Når en slave kunne drepes for å følge en herre i døden, ser vi en verden der menneskeverd ikke var likt fordelt.

Norrøn religion og æreskultur

Den norrøne gudeverdenen var ikke en myk naturspiritualitet. Odin, Tor, Loke, Valhall, Helheim, skjebne, kamp og ære formet en fortelling der styrke, list, hevn og krigerære hadde stor plass. Valhall var ikke himmel for alle gode mennesker, men et krigerideal.

Dette preget også moralen. I en æreskultur er spørsmålet ofte ikke først hva som er rett, men hva som bevarer æren. Hevn kan bli plikt. Svakhet kan bli skam. Tilgivelse kan se ut som tap av ansikt. Den som ikke kan beskytte seg selv, er avhengig av slekt, status og styrke.

Kristendommen kom derfor ikke bare med nye ritualer. Den kom med en annen fortelling om hva som er stort. Den korsfestede Messias vinner ikke ved å drepe sine fiender, men ved å gi sitt liv. Den største er ikke den som tar mest ære, men den som tjener.

Klasse, skjebne og fastlåste mennesker

Rígsþula og tanken om samfunnsklasser gir et innblikk i hvordan ulikhet kunne forstås som en del av verdensordenen. Når guddommelig eller mytisk opphav knyttes til klasser, blir hierarkiet mer enn sosial praksis. Det får kosmisk tyngde.

Samtalen kobler dette til mer moderne systemer der mennesker fødes inn i rang, slik som Nord-Koreas songbun-system. Poenget er ikke at vikingtidens Norge og Nord-Korea er samme samfunn, men at mennesker kan låses fast i en orden der verdi, mulighet og rettigheter bestemmes av status.

Kristendommen utfordrer dette på rotplanet. Den sier ikke at alle sosiale forskjeller forsvinner umiddelbart. Men den sier at alle mennesker står for Gud, alle bærer skaperens bilde, og ingen er bare sin klasse, sin nytte eller sin slekt.

Kristningen var gradvis og konfliktfylt

Et viktig historisk korrektiv er at kristningen av Norge ikke begynte og sluttet med Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Kristne impulser kom tidligere, trolig gjennom kontakt, misjon, handel, reiser og kristne miljøer lenge før riket var formelt kristnet. Det finnes kristne graver fra slutten av 800-tallet, og overgangen tok lang tid.

Dette gjør fortellingen mer interessant. I flere generasjoner levde gammel tro og kristen tro side om side. Noen kristne må ha vært minoriteter under press. De kunne møte sosiale kostnader, krav om deltagelse i ritualer, og i enkelte sammenhenger måtte de betale for å slippe å ta del i hedenske skikker.

Kristningen var altså ikke bare en ovenfra-og-ned-hendelse der konger presset en passiv befolkning. Den var også et langt møte mellom tro, misjon, samvittighet, makt og kultur.

Olavene, makt og moralsk ny kurs

Olav Tryggvason og Olav Haraldsson er vanskelige figurer fordi de både forbindes med kristningen og med hard maktbruk. Det ville være uredelig å late som om alt skjedde fredelig. Det skjedde tvang, press og politisk maktbruk, og kirken har i prinsippet fordømt tvangsdåp selv om slikt forekom i historien.

Samtidig er det for enkelt å redusere kristningen til vold. Olav den hellige og kristenretten i 1024 peker mot en ny samfunnsorden der de svake fikk sterkere vern. Lovene bidro til å beskytte barn, kvinner og slaver, og til å begrense gamle former for vold og vilkårlighet.

Dette er den historiske spenningen vi må tåle: kristningen ble båret av både forkynnelse og makt, både hellige idealer og syndige mennesker. Men retningen lovene pekte i, var likevel dypt annerledes enn den gamle æres- og hevnkulturen.

Fra hevn til tilgivelse

Den kristne vendingen merkes ikke bare i lover, men i moralsk intuisjon. I en kristnet kultur lærer selv små barn at de ikke skal slå, at vi skal si unnskyld, at den svake skal beskyttes, og at tilgivelse er bedre enn hevn. Vi tenker ofte at dette er opplagt. Men det er ikke opplagt i alle kulturer.

Kristendommen flyttet idealet fra den sterke krigeren til den tjenende Kristus. Den gjorde det mulig å se barn, slaver, kvinner, syke og fiender med et annet blikk. Den sa at et menneske ikke er mer verdt fordi det kan hevne seg, vinne ære eller dominere andre.

Dette betyr ikke at Norge ble et paradis. Men det betyr at den moralske retningen endret seg. Når vi i dag reagerer på trelldom, voldtekt, spedbarnsdrap, menneskeoffer og brutal æreskultur, reagerer vi ofte med moralske reflekser kristendommen har gitt oss.

Vår tids tilbakefall

Samtalen får også en brodd mot samtiden. Når vi ser tilbake på vikingtidens behandling av svake barn og sårbare mennesker, bør vi samtidig spørre hva vår egen kultur gjør. Abort, aktiv dødshjelp og et menneskesyn der verdi kobles til ønskethet, funksjon eller selvbestemmelse viser at gamle logikker kan vende tilbake i moderne språkdrakt.

Vi kan fordømme utsetting av barn i fortiden og samtidig forsvare at barn fjernes før fødsel. Vi kan rystes over at gamle samfunn gjorde de svake rettsløse, og samtidig bygge systemer der ufødte, syke eller gamle får en mer betinget verdi. Det er ikke fremskritt bare fordi det skjer med moderne teknologi og pent språk.

Derfor er historien ikke bare fortid. Den avslører nåtiden. Den spør om vi fortsatt lever på kristen kapital, eller om vi er i ferd med å miste den moralske arven som lærte oss å beskytte de svakeste.

Hva står igjen

Det som står igjen, er et kraftig oppgjør med vikingromantikken og en tydelig påminnelse om hva kristningen faktisk gjorde. Norge gikk ikke fra et nøytralt, fritt og harmonisk urfellesskap til en mørk kristen undertrykkelse. Norge gikk gradvis fra en verden preget av ære, hevn, slaveri og makt til en kristen orden der menneskeverd, lov, tilgivelse og vern av de svake fikk feste.

Vi trenger ikke skamme oss over å se historien i øynene. Tvert imot. Når vi ser hva kristendommen kom inn i, forstår vi bedre hva den bar med seg. Og når vi forstår det, blir vi også bedre rustet til å se hva som står på spill når vår egen kultur vil frigjøre seg fra den kristne arven.