Ep. 190 - Abort frem til fødsel og Trump som Jesus: Galskapen fra begge sider

Kort oppsummering

Denne episoden handler om friheten vi har som kristne til å snakke sant om galskap fra begge sider. Vi tar først for oss den nye lederen i Rød Ungdom, som i praksis åpner for abort helt frem til fødsel, og deretter Donald Trump, som deler religiøst ladede bilder av seg selv, truer Iran med brutal retorikk og opptrer på en måte kristne ikke kan forsvare bare fordi han iblant angriper riktige fiender.

Hovedpoenget er at vår troskap ikke ligger hos høyre eller venstre, Trump eller Rød Ungdom, konservativt lag eller radikalt lag. Vår troskap heter Jesus, og grunnlaget er Bibelen. Derfor kan vi si at abort frem til fødsel avslører et menneskesyn i oppløsning, samtidig som vi kan si at Trumps narsissisme, religiøse selvopphøyelse og krigstrusler er uakseptable. Sannheten blir ikke mindre sann fordi den rammer "vår side".

Friheten ved ikke å tilhøre et politisk lag

Episoden åpner med lettelsen over at vi ikke trenger å forsvare én politisk side. Det er en befriende erkjennelse i en tid der nesten alt sorteres i lag, stamme og reflekslojalitet. Hvis venstresiden sier noe sant, kan vi anerkjenne det. Hvis høyresiden gjør noe galt, kan vi si det. Og motsatt.

Dette blir rammen for hele episoden. Vi går inn i to saker som ser ut som motpoler: en radikal abortuttalelse fra Rød Ungdom og en rekke ekstreme utspill fra Donald Trump. Likevel møtes de i noe dypere: en vilje til å flytte grenser for menneskeverd, sannhet, språk og gudsfrykt.

Det ligger også en advarsel her til kristne. Dersom vi bare klarer å kritisere den siden vi allerede misliker, driver vi ikke med sannhet. Da driver vi med lagspill. Og kristne har ikke råd til å la lagfølelsen overstyre dømmekraften.

Abort frem til fødsel som temperaturmåler

Første sak er uttalelsen fra den nye lederen i Rød Ungdom i Nettavisens podcast. Han får spørsmål om abort én uke før termin og svarer at han ikke ser noen grunn til at det ikke skal være greit. Dette var ikke en løsrevet bisetning som ble klippet ut av sammenheng. Det ble snakket frem og tilbake, og da han senere forsøkte å forklare seg, endte han i realiteten med å bekrefte hovedpoenget: abort skal være opp til kvinnen, uten tidsbegrensning.

Vi leser dette som en temperaturmåler. Det viser hvor langt de mest radikale stemmene nå er villige til å gå. Når selv 18-ukersgrensen blir prinsipielt ustabil, fordi selvbestemmelse gjøres absolutt, er det vanskelig å se hvorfor noen grense skal bli stående. Hvis kvinnens valg alltid trumfer barnets liv, er ikke uke 18 et prinsipp. Det er bare et midlertidig politisk kompromiss.

Det avslørende spørsmålet blir derfor: Hvorfor er fødselen grensen? Er det idet navlestrengen klippes at barnet blir et menneske? Er det morens avgjørelse som bestemmer om barnet har verdi? Hvis et barn kan overleve utenfor mors liv flere måneder før termin, men likevel kan drepes dersom det fortsatt er inne i kroppen, da hviler ikke menneskeverdet på barnet. Da hviler det på omstendighetene rundt barnet.

Levedyktighet holder ikke som menneskeverdets grunnmur

Levedyktighet dukker opp som et nøkkelord i abortdebatten. Mange bruker det som et pragmatisk kompromiss: Når fosteret kan overleve utenfor livmoren, bør det beskyttes. Vi forstår hvorfor argumentet har appell, men det er ikke et stabilt fundament.

Rød Ungdom-lederen unngår levedyktighet fordi det svekker selvbestemmelsesargumentet. Dersom barnet er levedyktig, blir det vanskeligere å si at morens valg alene avgjør. Men for oss er levedyktighet irrelevant av motsatt grunn: Barnets verdi begynner ikke når teknologien gjør det mulig å redde det. Verdien begynner ved unnfangelsen.

Tankeeksperimentet er viktig: Hva skjer dersom kunstig livmor eller medisinsk teknologi gjør et barn levedyktig fra uke 12, uke 6 eller i prinsippet helt fra starten? Skal lovverket da flytte seg bakover igjen? Hvis menneskeverdet avhenger av teknologiens nivå, er det ikke menneskeverd. Det er teknologiverd.

Derfor holder vi fast ved den eneste konsekvente grensen: Livet begynner ved unnfangelsen, og det livet skal beskyttes. Det skaper også vanskelige spørsmål, for eksempel om spontanaborter og sorgens ulike grader. Men følelsesmessig tilknytning kan ikke avgjøre om et liv er verdt å verne.

Kunstig livmor, IVF og Gud som livets skaper

Abortspørsmålet åpner også for en større refleksjon om teknologi, kunstig livmor og IVF. Vi er skeptiske til kunstig livmor og ser for oss svært dystre muligheter dersom stater eller selskaper kan produsere barn i stor skala løsrevet fra mor, far og familie. Likevel er poenget viktig: Selv i et slikt marerittscenario ville hvert enkelt barn ha fullt menneskeverd.

Menneskeverdet kommer ikke fra hvor naturlig prosessen ser ut. Det kommer fra at Gud skaper liv. En mor og en far er fortsatt involvert i menneskets opphav, selv når teknologien forsøker å skjule eller forskyve dette. Og selv om forskning på kjønnsceller og reproduksjon kan bli stadig mer kunstig, kan teknologien aldri gjøre mennesket til noe mindre enn Guds skapning.

Dette er også grunnen til at vi ikke kan tenke teknologisk om barn. Barn er ikke produkter. De er ikke resultatet av en prosess som får verdi ut fra ønskethet, tidspunkt eller produksjonsmetode. Barn er mennesker.

Reaksjonene avslører hva kulturen tåler

Vi trekker inn Ingrid Olin Overlands etterlysning av sterkere reaksjoner på Rød Ungdom-uttalelsen. Kontrasten er slående: Da hun selv sa at hun personlig ikke ville tatt abort selv etter voldtekt, uten at hun dermed ønsket å påtvinge alle andre dette juridisk, kom reaksjonene kraftigere enn de gjorde mot et standpunkt som åpner for abort én uke før fødsel.

Det sier noe om vår kulturelle nerve. En kristen kvinne som vitner om personlig overbevisning, provoserer mer enn en radikal politiker som setter selvbestemmelse over barnets liv helt frem til termin. Det er ikke fordi det siste er mindre ekstremt. Det er fordi kristen samvittighet i abortspørsmålet oppleves som en større trussel mot tidsånden.

Vi peker også på SVs program og WHOs abortlinje som del av et bredere mønster: presset går hele tiden i retning av færre grenser, mer selvbestemmelse og mindre vilje til å snakke om barnet. Venstresiden har historisk ofte stått i front for liberalisering av abort og seksualetikk, også i perioder der klassekamp og økonomi dominerte det politiske landskapet. Det er et mønster vi ikke bør late som ikke finnes.

Trump som Jesus, lege og frelserfigur

Så skifter samtalen til den andre siden: Donald Trump. Vi begynner med bildene han har delt eller latt sirkulere av seg selv i stadig mer absurde og religiøst ladede positurer. Noen er nesten komiske: Trump som pilot, Trump som konge, Trump som pave. Men bildet der han fremstilles i Jesus-lignende klær, med kraft eller herlighet i hendene, engler, flagg, soldater og en syk person han ser ut til å helbrede, er mer enn bare rar internett-estetikk.

Trump forklarer det som et bilde av seg selv som doktor og som noe med Røde Kors. Det holder ikke. Selv den mest velvillige tolkningen kommer ikke unna at bildet bruker kristne og messianske symboler. Det er lys, glorie, helbredelse og en sentral frelserfigur. Og den figuren er Trump.

Her blir det viktig å si at kristne ikke er kalt til å tolke alt i "beste mening" når beste mening blir urealistisk. Vi skal tolke sant. Hadde vi gitt samme raushet til Biden, Rød Ungdom eller progressive kirkeledere? Neppe. Da kan vi ikke skru av dømmekraften bare fordi Trump noen ganger angriper ting vi selv er mot.

Narsissismen vi har lært å le av

Trump har i årevis sagt ting om seg selv som vi aldri ville akseptert fra noen andre. Han er best, størst, smartest, mest historisk, mest vellykket. Klippene finnes i mengder. Noe av det er så absurd at det blir morsomt, og det er en del av problemet. Vi ler oss forbi det vi burde la oss advare av.

Spørsmålet vi stiller, er enkelt: Hvis en hvilken som helst annen leder hadde sagt og gjort det samme, i samme omfang, ville vi akseptert det? Svaret er nei. Da må vi også klare å si at dette er galt når Trump gjør det.

Samtidig prøver vi å forstå appellen. Mange var lei av det progressive hykleriet, av politikere som poserer med maske foran kamera og bryter egne regler bak kulissene, av pene løgner, woke-moral og selvhøytidelig liberalisme. Trump kom som en håndgranat inn i systemet. Han sa noen ting om NATO, Europa, woke og abortpolitikk som mange konservative kristne med rette opplevde som nødvendige.

Men det har hele tiden vært en mixed bag. Han har også løyet, slengt drit, skapt skandaler, foraktet vanlig anstendighet og dyrket sin egen person. Kristne kan ikke si at målet helliger middelet. Det er ikke en kristen tanke. Hvis gode politiske resultater kjøpes med ødelagt sannhetskultur, brutalitet og persondyrkelse, må vi i det minste ha mot til å si at prisen er reell.

Påskedag, Iran og retorikken til en bølle med verdens største militærmakt

Den alvorligste Trump-saken handler om uttalelser på første påskedag. Mens kristne feirer Jesu oppstandelse, legger han ut trusler om "power plant day and bridge day" i Iran, med banning, trusler om helvete og avslutningen "Praise be to Allah".

Innholdet er i seg selv alvorlig. Å snakke om å bombe kraftverk og broer betyr å snakke om sivil infrastruktur. Det får enorme konsekvenser for vanlige mennesker. Det reiser spørsmål om krigsforbrytelser, selv om folkerettsdiskusjonen kan være komplisert. Og uansett juss er retorikken sjokkerende: Verdens mektigste mann snakker som en bølle på et gatehjørne, bare med tilgang til historiens sterkeste militærmakt.

Vi sammenligner ikke USA med Iran eller Nord-Korea som systemer, men språket ligner på den typen ekstreme regimer ofte bruker: trusler, forbannelser, apokalyptiske fraser og total ydmykelse av fienden. Det er ikke greit bare fordi det av og til føles forfriskende at noen bryter med diplomatisk hykleri.

Iran er brutalt, men det frikjenner ikke Trump

Vi er samtidig nøye med å si at Iran ikke er en uskyldig part. Det iranske regimet er brutalt. Vi omtaler massakrene etter demonstrasjonene rundt årsskiftet, der anslagene varierer voldsomt, men der også norske politiske stemmer har brukt tall på titusener drepte. Selv med et konservativt anslag er brutaliteten enorm.

Derfor blir ikke dette en naiv antiamerikansk refleks. Det er objektivt galt å late som USA er en større trussel enn regimer som Kina eller Iran i enhver forstand. Men at Iran er ondt, gjør ikke alt USA eller Trump sier godt. Ondskap på den andre siden gir ikke oss lisens til å tale, true eller handle uten moralske grenser.

Dette er en nødvendig kristen distinksjon. Vi kan være mot det iranske regimet og samtidig være mot Trumps måte å true sivile på. Vi kan ønske regimeskifte og samtidig si at retorikken hans er uverdig, farlig og ukristelig.

Trump og kristendommen

Mot slutten går vi mer direkte inn i spørsmålet om Trump og kristen tro. Vi nevner at han selv har sagt at han ikke tror han kommer til himmelen. Vi trekker også frem hvordan han reagerte på kristen tilgivelse etter Charlie Kirk-saken: Der tilgivelse ble uttrykt som kristen respons, sa Trump at han ikke ville gjort det samme.

Det er teologisk alvorlig. Jesus sier at den som ikke tilgir, heller ikke blir tilgitt. Tilgivelse er ikke en valgfri pynt på kristendommen. Den ligger i evangeliets sentrum. Når en mann sier han ikke tror han kommer til himmelen, ikke vil tilgi, fremstilles som en frelserfigur og samtidig truer med vold på oppstandelsesdagen, er det ikke kristen dømmekraft å kalle dette fromt.

"Praise be to Allah" på første påskedag kan kanskje delvis forklares med ignoranse om datoen, men det gjør ikke saken god. Det blir likevel en form for spot, enten den er rettet mot iranske muslimer eller bare brukt som retorisk effekt. Hele pakken blir uakseptabel.

Hva står igjen

Det som står igjen, er nødvendigheten av kristen frihet fra politisk binding. Rød Ungdoms abortstandpunkt viser hvor mørkt menneskesynet blir når selvbestemmelse løsrives fra barnet i mors liv. Trumps utspill viser hvor farlig det blir når konservative kristne lar hatet mot progressivismen gjøre dem blinde for narsissisme, religiøs selvopphøyelse og brutal maktretorikk.

Vi trenger ikke velge mellom disse villfarelsene. Vi må snakke sant om begge. Barnet i mors liv har verdi fra unnfangelsen, og verdens mektigste mann har ikke rett til å opptre som frelser, bølle og dommer over sivilisasjoner. Vår troskap er ikke til laget. Den er til Kristus.