Ep.38 - Runar Gjertsen || Hvordan møte mennesker, kropp, identitet, evangeliet og disippelgjøring.

Kort oppsummering

Samtalen med Runar Gjertsen flytter oss fra prinsippnivå til menneskemøter. Det er nødvendig å avsløre ideologier, stå for Bibelens ord og si sant om kjønn, kropp og seksualitet. Men kristen tro kan ikke bli bare analyse og markering. Jesus møter mennesker, og menigheter må kunne gå sammen med mennesker som vil følge ham midt i krevende identitets- og seksualitetsspørsmål.

Runar hjelper oss å holde to ting sammen: Vi må ikke kompromisse med evangeliet, men vi må heller ikke bli så prinsipielle at vi ikke lenger ligner Jesus. Disippelgjøring betyr å lede mennesker til Jesus som Herre, til omvendelse, dåp, Den hellige ånd, Guds ord, menighet, fellesskap og et liv der Kristus blir den dypeste identiteten. Det gjelder også når mennesker kjenner på tiltrekning til samme kjønn, kjønnsuro eller dype konflikter med egen kropp.

Fra samfunnsnivå til mennesker

Vi har ofte snakket om kulturkrigen på makronivå: ideologier, tankestrømninger, teologi, læreplaner, politikk og samfunnsendring. Det er nødvendig. Men Runar minner oss om at disse spørsmålene alltid lander i konkrete mennesker. Kjønn, kropp, seksualitet og identitet er ikke bare debattpunkter. Det er liv, sårbarhet, skam, lengsel, synd, smerte og håp.

Derfor spør vi hvordan vi kan være medvandrere for mennesker som vil leve for Jesus og ha Bibelen som autoritet. Det gjelder ikke bare seksualitet. Det gjelder hele evangeliet. Disippelgjøring er å hjelpe mennesker å følge Jesus i alle livets områder.

To grøfter

Runar beskriver to grøfter. Den ene er at vi forlater Bibelens ord fordi møtet med mennesker blir følelsesmessig krevende. Vi vil være omsorgsfulle, men ender med å gi slipp på sannheten. Den andre er at vi holder fast på prinsippene på en hard, avstandspreget måte, uten å faktisk gå med mennesker gjennom helliggjørelse, smerte og kamp.

Begge grøftene svikter evangeliet. Jesus er full av nåde og sannhet. Han kompromisser ikke med synd, men han møter mennesker. Han er både tiltrekkende og kontroversiell. Derfor kan ikke kristne menigheter velge enten tydelighet eller nærhet. Vi må ha begge.

Seksualiteten er ikke den dypeste identiteten

Et sentralt poeng er at evangeliet koster alt, men også gir alt. Runar peker på vitnesbyrd fra mennesker som har kjent på tiltrekning til samme kjønn og som har møtt Jesus. Når Kristus blir sentrum, er ikke seksualiteten lenger det viktigste ved personen. Identiteten blir Kristus.

Det betyr ikke at alle kamper forsvinner umiddelbart. En person kan fortsatt kjenne på tiltrekning til samme kjønn, men likevel si: Dette er ikke min dypeste identitet. Jeg er ikke først og fremst definert av min seksualitet. Jeg tilhører Jesus.

Vi snakker om hvordan dette snur hele utgangspunktet. Hvis man starter med seksualitet som identitet, blir Jesu kall en trussel mot selvet. Hvis man starter med Jesus som Herre, blir seksualiteten noe som må legges under ham, slik alle andre sider av livet også må.

Vanlig disippelgjøring i møte med vanskelige spørsmål

Runar bruker konverteringsterapi-debatten som bakteppe. Hvis en journalist eller kritiker kommer og vil teste hva kristne faktisk gjør med mennesker som kjenner på tiltrekning til samme kjønn, er svaret ikke en hemmelig teknikk. Svaret er vanlig kristen disippelgjøring.

Mennesket trenger å møte Jesus. Det trenger omvendelse og tro. Det trenger dåp, Den hellige ånd, Guds ord, bønn, fellesskap, menighet, tilbedelse, helbredelse, frigjøring og et liv som formes av Jesus som Herre. Hvis noen vil følge hele den prosessen og kalle det problematisk, avslører det egentlig at det er vanlig kristendom vi reagerer på.

Dette er viktig fordi seksualitetsspørsmålene alltid fører tilbake til evangeliet: Hva tror vi evangeliet er? Hva betyr det å følge Jesus? Hva betyr det at han er Herre?

Menigheten som familie

Vi snakker om mennesker som møter Jesus og mister miljøer, vennskap eller identitetsfellesskap fordi de ikke lenger kan leve som før. Da holder det ikke å si: Dette er synd, lykke til. Hvis menigheten kaller mennesker ut av et fellesskap, må den også være villig til å bli et nytt fellesskap.

For noen vil menigheten måtte fylle et familierom de ikke får andre steder. Det krever tid, nærhet, middager, samtaler, bønn, praktisk omsorg og reell medvandring. Hvis en person som kjemper med seksualitet, identitet eller kropp, skal følge Jesus, trenger han eller hun ikke bare riktige svar. Personen trenger søsken.

Dette utfordrer menighetenes liv. Har vi faktisk kapasitet, tid og hjerterom til å vandre med mennesker? Eller har vi bare standpunkter?

Endring, sølibat og heterofilt liv som feil premiss

Vi snakker om at Jesus kan forandre mennesker også på seksualitetens område. Det finnes vitnesbyrd om mennesker som har opplevd at tiltrekning endres. Det finnes mennesker med tiltrekning til samme kjønn som er gift med en av motsatt kjønn. Det finnes også mennesker som lever i sølibat for Jesus.

Men Runar presiserer at et heterofilt liv ikke er premisset for å følge Jesus. Premisset er Jesus som Herre. Noen har i praksis gjort heterofilitet til inngangsbilletten til kristen etterfølgelse. Det er feil. Jesus kaller mennesker til å følge ham, og rammen for seksualiteten er den samme for alle: troskap mot Guds ord.

Sølibat er derfor ikke et mindreverdig kristenliv. Paulus løfter det frem som en vei til udelt hengivelse. Jesus snakker om mennesker som av ulike grunner ikke lever i ekteskap, og om dem som gjør seg selv uegnet for ekteskap for himmelrikets skyld. Det betyr at et fullt liv i Jesus ikke forutsetter ekteskap eller heteroseksuell utfoldelse.

Kroppen som del av identiteten

Runar går dypere inn i kroppens teologi. Bibelen skiller ikke mennesket i en indre sannhet og et ytre skall på den måten samtidskulturen ofte gjør. Kroppen er ikke et tilfeldig hylster. Den er del av hvem vi er som skapt i Guds bilde.

Vi snakker om skapelsen, mann og kvinne, reproduksjon, kroppen som tempel for Den hellige ånd og Paulus' ord i Romerbrevet 12 om å bære kroppen frem som et levende og hellig offer. Kroppen er del av vår åndelige gudstjeneste. Derfor kan vi ikke si at den egentlige personen er på innsiden, mens kroppen bare er materiale vi kan omskape etter indre følelse.

Dette blir direkte relevant i møte med transspørsmål. Runar er skeptisk til uttrykket født i feil kropp fordi det allerede legger inn et premiss om at kropp og person kan skilles. Bibelen sier det motsatte: Kroppen er en viktig del av hvem du er, og en viktig del av det Gud vil forsone, helliggjøre og bruke.

Seksuell revolusjon og skillet mellom kropp og person

Vi kobler transproblematikken til en bredere utvikling i den seksuelle revolusjonen. Når kropp og person skilles, kan kroppen brukes som et skall: tilfeldig sex får mindre betydning, fordi kroppen ikke regnes som hele personen. Den samme tanken gjør det mulig å si at man er født i feil kropp, fordi den indre opplevelsen settes over kroppen.

Dette er grunnleggende i konflikt med kristent menneskesyn. Sex er ikke bare kroppslig friksjon, nytelse eller utveksling av kroppsvæsker. Kroppen er personen. Derfor tar Bibelen seksualitet så alvorlig. Derfor tar vi også kjønnsuro alvorlig, ikke bare som ideologisk feil, men som dyp lidelse i et menneske skapt av Gud.

Vi snakker også om hvordan unge jenter kan ønske å flykte fra kroppen, kvinneligheten eller sårbarheten ved å bli gutter. Det kan henge sammen med seksualisering, kroppspress og en kultur som gir et fysisk svar på psykisk og identitetsmessig smerte.

Objektiv sannhet og flytende seksualitet

Samtalen berører også utsagn fra Anette Trettebergstuen om flytende seksualitet og kjønnsidentitet, og påstanden om at det ikke finnes noen fasit for kjærlighet, kjønnsidentitet og seksualitet. Vi reagerer på at dette kan stå side om side med lovarbeid mot konverteringsterapi. Det blir lov å skifte i én retning, men forbudt eller mistenkelig å skifte i en annen.

Dette avslører samtidens dobbeltlogikk. Man sier at identitet er flytende, men bare innenfor de bevegelsene ideologien anerkjenner. For kristne som tror på objektiv sannhet, er dette uholdbart. To motstridende syn kan ikke begge være sanne på samme måte.

Samtidig tror vi ikke at folk flest egentlig lever som om sannhet er helt flytende. De påvirkes av språket, men innerst inne tror vi fleste at noe faktisk er sant. Derfor må kristne snakke klart og rolig om sannhet uten å la seg fange av kulturens relativisme.

En bedre vei må vises, ikke bare sies

Mot slutten vender vi tilbake til menigheten. Det er fint og nødvendig å si hva vi er uenige i. Det er også viktig å peke på gode ressurser, bøker og undervisning. Men det største spørsmålet er om vi lever liv som viser en bedre vei.

Runar sier at større troskap mot evangeliet i vår tid ikke bare kan bety at vi ikke glir ut eller at vi står fast på gettoen. Vi må representere Jesus slik at mennesker trekkes mot ham og forandres av ham. Jesus var både sann og tiltrekkende. Han var tydelig på rett og galt, men syndere ville likevel komme nær ham.

Det er utfordringen til oss: Blir vi et fellesskap som mennesker kan komme til, ikke fordi vi kompromisser, men fordi vi faktisk ligner Jesus?

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at sannhet og medvandring må holdes sammen. Vi kan ikke gi slipp på Bibelens ord om kropp, kjønn og seksualitet. Men vi kan heller ikke snakke om mennesker som om de bare er eksempler i en ideologisk analyse.

Evangeliet kaller mennesker til å legge ned livet sitt og finne det i Jesus. Det gjelder oss alle. Derfor må menighetene våre være steder der mennesker får høre sannheten, men også steder der de faktisk får hjelp til å følge Jesus med hele livet, hele kroppen og hele identiteten.