Ep.42 - Pride - Lytterspørsmål og Pridetvang

Kort oppsummering

Pride-måneden gjør teologiske og praktiske spørsmål akutte. Det handler ikke lenger bare om hva kristne mener i teorien, men om hva vi gjør når arbeidsplasser, skoler, hoteller, kirker og familier forventer at vi skal bruke bestemte symboler, ord og liturgier.

Vi svarer på lytterspørsmål og tar opp konkrete saker som Thon Hotels, Den norske kirkes vigselsliturgi, skilsmisse og gjengifte, kvinne- og menighetsspørsmål og bruk av navn og pronomen for en elev som vil leve som motsatt kjønn. Den røde tråden er balansen mellom sannhet og kjærlighet: Vi må se mennesket foran oss, men vi kan ikke snakke og handle som om Guds skaperordning er løgn.

Pride-måneden som trykkammer

Vi åpner med å si at Kulturkrigen i juni kan fungere som en slags ventil for alle som kjenner på at samtidskulturen presser hardt. Pride-trykket vi snakket om forrige gang, har ikke avtatt. Tvert imot merkes det sterkere for hvert år, særlig i Bergen der Pride-toget nylig var historisk stort.

Derfor ønsker vi ikke bare å mene noe om Pride på avstand. Vi vil hjelpe kristne gjennom måneden. Vi viser til tre taler i Jesusfellesskapet som bakgrunn: en om evangeliet, erkjennelse og omvendelse, en om Pride og oppløsning av Guds ordninger, og en tale av Fredrik om Jesus, nåde og sannhet. Det setter tonen for hele episoden. Dette handler ikke bare om kulturkritikk. Det handler om å navigere som kristen.

Thon Hotels og umuligheten av nøytralitet

Thon Hotels-saken blir et nytt bilde på pridetvangen. Hotellkjeden ønsket først å ikke flagge med Pride-flagg, begrunnet med at de ville være nøytrale. Vi mener vi prinsipielt hadde rett i at flagget ikke er nøytralt. Det tar stilling i en rekke kontroversielle spørsmål om seksualitet, kjønn, familie og samfunn. Derfor burde mange bedrifter tenke grundigere før de lar flagget representere dem.

Men i dagens klima er det nesten umulig å si dette høyt. Det tok kort tid før trykket ble for sterkt og Thon måtte bøye av. Det ligner på regnbuegangfelt-saken fra forrige episode: Når Pride møter motstand, selv i form av et forsøk på å være nøytral, blir presset voldsomt.

Vi peker også på at offentlige flaggstenger og institusjonelle symboler ikke er tilfeldige. Man kan ikke bare heise hvilket som helst flagg på et hotell, en skole eller et offentlig bygg. Nettopp derfor har det norske flagget en samlende funksjon. Når Pride-flagget presses inn på arenaer som skal samle alle, er det ikke bare en hyggelig gest. Det er et krav om ideologisk tilslutning.

Det progressive flagget og den endeløse inkluderingen

Vi kommenterer også at det progressive Pride-flagget foreløpig brukes langt mindre i Norge enn i engelskspråklige land. I USA og Storbritannia har det vanlige regnbueflagget i stor grad blitt erstattet av varianter med trans-farger, svarte og brune striper og andre symboler. I Norge er det fortsatt ofte det vanlige flagget som brukes.

Det er interessant fordi logikken i bevegelsen hele tiden utvider seg. Hvis flagget skal være maksimalt inkluderende, vil det vanlige flagget etter hvert bli kritisert for å ikke inkludere nok. Da ser vi hvordan symbolene ikke blir stående stabile. De driver videre. Det som i går var radikalt og inkluderende, kan i morgen bli for snevert og ekskluderende.

Dette er ikke en detalj om design. Det viser hvordan ideologien fungerer. Den stopper ikke ved toleranse, men krever stadig nye anerkjennelser.

Den norske kirkes liturgi og prosessen som skyver det gamle ut

En viktig del av samtalen handler om Den norske kirkes vigselsliturgi. I 2017 kom en ny liturgi for likekjønnede par. Den gamle liturgien bygde på mann og kvinne, og kunne bruke bibeltekster som faktisk handler om ekteskapet. Den nye måtte finne tekster om kjærlighet, vennskap og likeverd, tekster som ikke egentlig etablerer likekjønnet ekteskap bibelsk, men som forsøkes plassert inn i en slik ramme.

Vi reagerer særlig på at den nye liturgien i praksis tar over. Flere prester legger bare den nye frem for par, eller omtaler den som den inkluderende liturgien, mens den klassiske liturgien fremstilles som diskriminerende. Det premisset må vi aldri godta. Den bibelske forståelsen av ekteskapet diskriminerer ikke. Den sier sant om hva ekteskapet er.

Her beskriver vi en prosess vi har sett mange ganger: Først kjempes en ny kontroversiell praksis frem. Så settes den på lik linje med det gamle. Deretter blir den dominerende. Til slutt blir det gamle mistenkeliggjort eller forbudt. Vi tror den klassiske vigselsliturgien i Den norske kirke på sikt vil skyves ut på samme måte som samvittighetsfriheten i kvinneprestspørsmålet gradvis forsvant.

Borgerlig vielse og bibelsk bryllup

Dette leder inn i en praktisk refleksjon om hvordan kristne kan tenke om vigsel. Vi forteller at vi som pastorer har frasagt oss vigselsretten. Folk kan gå til tinghuset og ordne den juridiske delen, men selve bryllupet og pakten for Gud bør skje i en bibelsk ramme.

Alf Kåre bruker eget bryllup som eksempel: De ordnet papirene på tinghuset før bryllupet, men regnet ikke det som selve bryllupet. Først da de sto for Gud og menigheten i den bibelske seremonien, så de seg som gift. Poenget er ikke å lage en detaljert ny praksis i denne episoden, men å vise at kristne må tenke grundigere når staten og kirken endrer rammene for ekteskap.

Lytterspørsmål om gjengifte, vranglære og evangeliets grense

Flere lyttere har spurt om skilsmisse og gjengifte. Vi går ikke dypt inn i det, men vi legger en ramme for hvordan slike spørsmål bør behandles. Det finnes teologiske spørsmål kristne kan være uenige om og fortsatt anerkjenne hverandre som bibeltroende søsken. Dåp, tungetale, tjenestegaver og mange menighetsordningsspørsmål kan være viktige uten å være frelsesspørsmål.

Samtidig finnes det en grense. Hvis alt kan kalles kristendom, betyr kristendom ingenting. Derfor må vi spørre: Når blir et spørsmål et spørsmål om evangeliet? Når er vi innenfor legitim uenighet, og når er vi over i vranglære?

Skilsmisse og gjengifte vipper nærmere grensen enn mange andre spørsmål, fordi Jesus taler så alvorlig om det. Hvis man konkluderer med at gjengifte alltid er å leve i vedvarende utroskap, får spørsmålet frelsesmessig alvor. Hvis man mener Bibelen gir rom for unntak, må det begrunnes grundig. Vi lover ikke et enkelt svar her, men anerkjenner tyngden.

Hvorfor homofile forhold ikke behandles som et sidespørsmål

I samme sammenheng forklarer vi hvorfor vi behandler homofil praksis annerledes enn mange andre interne teologiske uenigheter. Begrunnelsen er ikke at vi er opptatt av ett bestemt tema for temaets egen skyld. Begrunnelsen er at Bibelen er gjennomgående klar fra begynnelse til slutt om kjønn, ekteskap og seksuell praksis.

Dette er en del av Kulturkrigens mandat: skjæringspunktet mellom samfunnsutvikling og teologi. Når noe presses tungt i kulturen og samtidig presses inn i menigheten, må vi snakke om det. Ekteskapet blir uthulet og omdefinert i vår tid, og derfor må kristne ha et klart bilde av hva et bibelsk ekteskap er.

Spørsmål om kvinnelige forkynnere, hodeplagg og hva som er kulturelt eller universelt, tas også på alvor. Vi sier ikke at disse tingene er uviktige. Men vi skiller mellom spørsmål som angår menighetsorden og spørsmål der selve evangeliets etikk og omvendelseskall forlates.

Læreren, pronomen og samvittigheten

Et av de mest konkrete lytterspørsmålene kommer fra en lærer som kan få en elev som er født jente, men vil være gutt. Læreren vil ikke gjøre livet vanskeligere for en sårbar elev, men vil heller ikke gå på kompromiss med troen på skaperordningen og biologien. Spørsmålet er hva man gjør med navn, pronomen og tiltale.

Vi beskriver to hovedspor gode kristne ofte havner i. Det ene legger vekt på relasjonen: Man vil strekke seg langt for å bevare kontakt, vinne tillit og møte personen med kjærlighet. Man tenker i retning av Paulus som blir jøde for jøde og greker for greker. Det andre legger vekt på sannheten: Man kan ikke bruke ord som strider mot biologien og Guds skaperordning, fordi det oppleves som å tale løgn.

Vi har respekt for at kristne kan kjenne tyngden i begge retninger. Men vi mener begge verdiene må være til stede uansett hvor man lander. Det må være virkelig kjærlighet til personen foran oss. Samtidig må det finnes en grense for hva vi kan si og gjøre.

Kjærlighet uten menneskefrykt, sannhet uten hardhet

Det avgjørende skillet handler om motiv. Hvis man bruker foretrukne pronomen bare fordi man er redd for reaksjoner, er det menneskefrykt, ikke kjærlighet. Hvis man nekter å bruke dem bare fordi man vil være prinsipiell og ikke ser personen, er det hardhet, ikke kristen sannhet.

Vi anbefaler å begynne med ærlig dialog med kollegaer og leder. Forklar rolig hva du tror om biologi, skaperordning, sannhet, vitenskap og kristen samvittighet. Løft frem trosfrihet og samvittighetsfrihet som viktige rettigheter. I noen yrkessituasjoner kan en praktisk løsning være å bytte ansvar eller få en form for reservasjonsmulighet, slik at man ikke tvinges til å tale mot sin overbevisning.

Samtidig må vi ikke late som dette er enkelt. Vi kjenner at det ville vært vanskelig å si noe vi vet ikke er sant. Men den som står i en slik situasjon, må ikke bare spørre hva som er prinsipielt riktig. Han eller hun må også spørre: Ser jeg mennesket? Handler jeg av kjærlighet? Er jeg villig til å lide for sannheten, eller prøver jeg bare å beskytte meg selv?

Hva står igjen

Det som står igjen, er at Pride-presset gjør gamle og nye spørsmål konkrete. Det avslører hvor fort samfunnet krever tilslutning, og hvor vanskelig det er å stå i midten mellom feighet og hardhet. Thon-saken, liturgisaken og pronomen-spørsmålet handler egentlig om det samme: Kan kristne bevare samvittigheten når kulturen krever offentlig bekreftelse?

Svaret vårt er at vi må holde sannhet og kjærlighet sammen. Vi må ikke tale løgn, men vi må heller ikke bruke sannheten som skjold for kulde. Vi må være frimodige nok til å sette grenser, ydmyke nok til å se mennesker, og kloke nok til å skille mellom ulike typer teologiske spørsmål.