Ep.48 - Abort - Hvordan tenke kristent om det?

Kort oppsummering

Vi går dypere inn i abortspørsmålet og legger frem to avgjørende premisser: Har det ufødte barnet menneskeverd, og kan vi skille mellom kropp og person? Vår kristne konklusjon er at barnet i mors liv er et menneske skapt av Gud, med rett til liv, og at mennesket ikke kan deles opp i en mindre viktig kropp og en egentlig person som kommer senere.

Hovedpoenget er at abortdebatten ofte flyttes bort fra det mest grunnleggende spørsmålet: Hva er det ufødte barnet? Hvis det er et menneske, følger rettighetene. Hvis menneskeverdet først kommer ved uke 12, 18, levedyktighet, fødsel, kognitive evner eller relasjonell tilknytning, blir menneskeverdet ustabilt og farlig. Kristen tro gir et objektivt fundament: Mennesket har verdi fra unnfangelsen, uavhengig av utvikling, funksjon, tilknytning og ønskethet.

De to premissene vi må begynne med

Vi åpner med å si at abortsamtalen alltid må innom to spørsmål. Det første er om det ufødte barnet har menneskeverd. Er det et menneske? Er det et fullverdig menneske? Har det menneskerettigheter? Det andre er om man kan skille mellom kropp og person, slik at en menneskekropp kan finnes uten at det er en person med rettigheter.

Disse premissene avgjør alt. Hvis det ufødte barnet er et menneske, og mennesker har rett til liv, da har det ufødte barnet rett til liv. Da må abortforkjemperen enten avvise at det ufødte barnet er et menneske, eller si at noen menneskers rett til liv kan settes til side av andres rettigheter.

Vi sier at for en kristen er det umulig å tenke at barnet i magen ikke er et menneske skapt av Gud. Det betyr ikke at alle abortsamtaler er enkle. Det betyr at utgangspunktet ikke er uklart. Barnet er ikke bare biologisk materiale, en klump celler eller en del av kvinnens kropp. Det er et menneske.

Skapt i Guds bilde og formet i mors liv

Vi begrunner menneskeverdet bibelsk. Først med skapelsen: Mennesket er skapt i Guds bilde. Det gir en universell verdi til alle mennesker. Denne verdien er ikke avhengig av kjønn, alder, funksjon, hudfarge, kultur, helse eller livskvalitet.

Deretter går vi til Salme 139. Der står det at Gud formet oss i mors liv, at vi er underfullt laget, og at Guds øyne så oss da vi bare var et foster. Dette gjør mors liv til et sted der Gud skaper, kjenner og ser et menneske. Livet begynner ikke først når samfunnet får øye på oss. Gud ser oss før vi er født.

Salme 139 gir også en sterk personlig identitet: "meg" i mors liv. Det var ikke noe annet som senere ble meg. Det var meg, formet av Gud, sett av Gud, med dager skrevet i hans bok før én av dem var kommet. Derfor sier vi at barnet i magen er et menneske med verdi fra Gud.

Når rettigheter først kikker inn

Vi skiller mellom dem som benekter at barnet er et barn, og dem som innrømmer at det er et barn, men mener at rettighetene kommer gradvis. Hanne Skartveit nevnes som et eksempel på en mer redelig aborttilhenger: Hun kan si at dagens abortlov er et kompromiss mellom kvinnens rettigheter og barnets rettigheter. Hun anerkjenner barnet, men mener kvinnens rettigheter trumfer barnets i en viss periode.

Det gir en mer ærlig samtale. Men spørsmålet blir da: Når får barnet fullverdig rett til liv, og hvorfor akkurat da? Hvorfor uke 12? Hvorfor uke 18? Hvorfor uke 22? Hvorfor skal barn i ulike land ha ulik verdi fordi lovverket sier det? Menneskeverd kan ikke oppstå ved statlig vedtak.

Levedyktighet er også et ustabilt kriterium. Teknologien utvikler seg. Vi kan redde barn tidligere enn før. Dermed overlapper abortgrenser og nyfødtmedisin på måter som blir moralsk uutholdelige: Barn på samme alder kan ligge i ett rom og kjempes for, mens andre på samme alder kan aborteres. Da avsløres problemet med å knytte verdi til teknologisk kapasitet.

Unnfangelsen som det klare punktet

Vi sier at unnfangelsen er det klareste og mest objektive punktet. Før unnfangelsen finnes egg og sædcelle, hver for seg. Etter unnfangelsen finnes et nytt individ med eget genetisk utgangspunkt. Et annet menneske er blitt til. Det er ikke lenger bare kvinnekroppen. Det er et barn i kvinnens kropp, avhengig av henne, men ikke identisk med henne.

Hvis man ikke setter grensen der, blir alle andre grenser glidende. Fødsel er ikke et absolutt biologisk skille, fordi noen barn fødes tidlig og andre sent. Levedyktighet endrer seg med teknologi. Kognitiv kapasitet utvikles gradvis og varierer mellom mennesker. Relasjonell tilknytning varierer med følelsene våre. Unnfangelsen er derimot det punktet der et nytt menneskelig liv begynner.

Dette er ikke bare et religiøst poeng. Det er biologisk tydelig at noe nytt begynner. Det kristne verdensbildet gir dette nye livet full moralsk verdi fordi Gud skaper, ser og kjenner mennesket.

Kropp og person kan ikke skilles

Det andre store premisset handler om kropp og person. Moderne tenkning skiller ofte mellom kroppen og den egentlige personen. Dette gjør abort mulig: Man kan ha en menneskekropp uten at den regnes som person. Det gjør også kjønnsideologi mulig: Man kan være en person som er noe annet enn kroppen sin, som i ideen om å være født i feil kropp.

Vi avviser dette skillet som kristent menneskesyn. Mennesket er ikke en sjel som tilfeldigvis bor i en kropp. Vi har en kropp, men vi er også kroppen vår. Gud skapte mennesket som en helhet. Døden innebærer en midlertidig splittelse, men håpet er oppstandelse, ikke frigjøring fra kroppen. Også i den nye himmel og nye jord skal vi være kroppslige mennesker.

Dette betyr ikke at vi ikke kan snakke om sjel, ånd, indre menneske og kropp som forskjellige sider ved mennesket. Bibelen gjør det. Men vi kan ikke splitte dem slik at kroppen blir uviktig eller løsrevet fra personen. Kroppen er oss. Derfor kan vi ikke si at fosteret har en menneskelig kropp, men ikke er et menneske med verdi.

"Min kropp, mitt valg" møter en annen kropp

Vi tar på alvor at kvinner skal ha myndighet over egen kropp. Men i graviditeten finnes det en annen kropp i kvinnens kropp. Barnet er avhengig av mor, men barnet er ikke mor. Det har egen kropp, eget liv og egen identitet. Derfor holder ikke slagordet "min kropp, mitt valg" som abortargument.

Samtidig er vi ærlige om kostnaden. Det er kvinnen som bærer barnet. Det er kvinnen som går gjennom graviditet, fødsel, sosial belastning og ofte det største ansvaret etterpå. Vi kan ikke snakke om dette kaldt. Hvis vi sier at barnet har rett til liv, betyr det i praksis at kvinnen må bære frem barnet. Det er et tungt krav.

Men tungt betyr ikke galt. Mange moralske krav er tunge. Når et barn er blitt til, kan ikke barnets liv oppheves fordi situasjonen er vanskelig. Da forplikter det oss andre: menn, familie, menighet og samfunn må bære med.

Mennenes ansvar i abortspørsmålet

Vi bruker tid på menn, fordi abort ikke bare er en kvinnesak. I hver graviditet finnes det også en mann, selv når han er fraværende, feig, uvitende eller pressende. Mange aborter skjer fordi menn ikke står ved kvinnens side, ikke tar ansvar, ikke vil være far, eller til og med presser på for abort.

Det er dypt urettferdig å la kvinnen bære hele kostnaden. Menn som gjør en kvinne gravid og deretter stikker av, svikter både henne og barnet. Dette er en av drivkreftene bak abortkulturen: Menn vil ha seksuell nytelse uten ansvar, og kvinner blir stående igjen med kroppen, graviditeten og valget.

Vi mener derfor at en kristen abortkamp også må være en kamp for ansvarlige menn. Menn må ta ansvar for kvinnen og barnet. De må ikke gjøre abort til en måte å slippe unna konsekvensene av egen seksualitet.

Følelser, tilknytning og objektivt menneskeverd

Vi snakker også personlig om tilknytning. Noen fedre kjenner sterk tilknytning til barnet i magen. Andre gjør det ikke. For oss kan ultralyd gjøre barnet mer virkelig, mens selve sterke følelsesmessige koblingen ofte kommer når barnet er født. Dette er ærlig, men det kan ikke styre barnets verdi.

Vi bruker egne erfaringer med spontanabort. Et barn mistet tidlig kan oppleves annerledes enn et barn man har kjent, holdt og oppdratt. Sorg og tilknytning varierer. Men det betyr ikke at barnet hadde mindre verdi. Det betyr at vår følelsesmessige tilknytning var annerledes.

Dette svarer også på argumenter som sier at vi intuitivt ville reddet et født spedbarn fremfor fem befruktede egg i en brann. Ja, følelsene våre og tilknytningen vår fungerer slik. Vi er mer knyttet til det konkrete barnet vi ser. Men verdi kan ikke bestemmes av hvor sterkt vi føler. Vi kan sørge mer over hunden vår enn over en fremmed i Ukraina uten at hunden er mer verdt enn mennesket.

Fattigdom, karriere og det ingen vil snakke om

Abortdebatten flyttes ofte over på fattigdom, sosial mobilitet og kvinners muligheter. I USA særlig argumenteres det med at uønskede barn kan hindre utdannelse, arbeid og økonomisk fremgang. Dette må tas alvorlig som sosial realitet. Men det kan ikke avgjøre barnets verdi.

Vi mener at mye av abortkulturens styrke ligger i at samfunnet har blitt så investert i fri sex, kvinners arbeidsliv på menns premisser og sosial mobilitet at det virker umulig å røre abortloven uten at hele systemet trues. Man vil ikke snakke om barnets verdi, psykologiske konsekvenser for kvinner, menns ansvar eller familiens oppløsning, fordi abort fungerer som en nødvendig ventil.

Derfor må kristne være særlig våkne. Vi må ikke la debatten flyttes bort fra de grunnleggende premissene. Barnet er et menneske. Kropp og person kan ikke skilles. Menneskeverdet er objektivt.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at kristne må lære å gå rett til fundamentet i abortsamtaler. Spør: Er det ufødte barnet et menneske? Når får det rettigheter, og hvorfor akkurat da? Kan et menneske ha kropp uten å være person? Er barnet i morens kropp en del av hennes kropp, eller et annet menneske avhengig av henne?

Når disse spørsmålene blir tydelige, ser vi hvorfor abort ikke bare er et spørsmål om valg, helse og politikk. Det handler om menneskesyn. Og kristen tro gir oss et klart svar: Barnet i mors liv er et menneske skapt av Gud, med verdi som ikke kan måles i alder, følelser, funksjon eller ønskethet.