Ep.5 - Postmodernisme - Ord som våpen i kulturkrigen

Kort oppsummering

Vi fortsetter postmodernisme-serien ved å vise hvordan språk blir et våpen i kulturkrigen. Dersom sannhet ikke er objektiv, men konstruert gjennom erfaring, makt og språk, blir kampen om ordene selve kampen om virkeligheten. Den som får definere begrepene, får også definere hva som er sant, hvem som er undertrykker, og hvem som mister retten til å bli hørt.

Episoden går fra postmoderne språkteori til konkrete norske eksempler: konverteringsterapiloven, Anette Trettebergstuens uttalelser, seksuell identitet, rasisme, nazist-stempling, abortspråk, "tildelt kjønn ved fødsel", "hen", "fødeforeldre", kjærlighet som Pride-slagord, Black Lives Matter og gaslighting. Det hele lander i én praktisk oppfordring: Kristne må ikke overta motpartens begreper ukritisk, men forme språket sitt etter Guds ord.

Fra sannhet til språk

Vi begynner med å hente opp tråden fra de foregående episodene: postmodernismen er radikalt skeptisk til objektiv sannhet og legger stor vekt på sosial konstruksjon. Hvis sannhet ikke først og fremst finnes utenfor oss, men skapes gjennom grupper, erfaringer og språk, blir spørsmålet: Hvordan konstrueres sannhet?

Svaret i postmoderne tenkning er at den konstrueres gjennom ord, diskurs og makt. Mektige grupper bestemmer hvordan samfunnet kan snakkes om, hvilke kategorier som finnes, og hva som kan godtas som kunnskap. Derfor må de undertrykte svare ved å endre språket, dekonstruere gamle begreper og skape nye.

Vi er enige i én ting: Språk former virkelighetsforståelse. Måten vi snakker på påvirker hva folk ser, føler og tror. Men vi avviser at språket kan skape selve virkeligheten. Gud har konstruert verden. Vi kan konstruere forståelser, men ikke gjøre kroppen, skapelsen eller Guds ord om til noe annet gjennom nye begreper.

Konverteringsterapi og hvem man er

Anette Trettebergstuens intervju i Dagen blir et konkret eksempel på hvordan ord avslører virkelighetsforståelse. I samtalen om konverteringsterapi kommer formuleringer igjen og igjen: å endre noen, å endre seg selv, å forandre den man er, å skjule hvem man er, å undertrykke deler av seg selv, å leve fullt og helt i tråd med hvem man er.

Vi mener dette viser at seksualitet og seksuell tiltrekning blir gjort til identitet. Hvis en persons seksuelle tiltrekning er "den man er", blir enhver kristen veiledning om å ikke leve ut den tiltrekningen tolket som et forsøk på å utslette personen. Da blir uenighet om handlinger og livsførsel gjort til et angrep på menneskets eksistens.

Her krasjer to virkelighetsforståelser. Vi tror ikke mennesket defineres av følelser, tiltrekning eller selvopplevd identitet. Mennesket er skapt av Gud. Identiteten kommer utenfra, fra skaperen, ikke innenfra fra følelsen. Derfor kan vi ikke godta at "den du er" automatisk betyr "det du føler seksuelt".

Skapelsen definerer kjønn og seksualitet

Vi går langt ned i fundamentet og sier at Bibelen ikke bare definerer kjønn som mann og kvinne; den knytter også seksualiteten til kjønn. Mann og kvinne er skapt biologisk kompatible. Kroppen vitner om at seksualiteten er gitt inn i en mann-kvinne-ramme, uavhengig av hva mennesket føler.

Det betyr ikke at vi fornekter at mennesker kan oppleve sterk tiltrekning på tvers av denne rammen. Slike følelser kan være dypt reelle, kompliserte og smertefulle. Men vi mener ikke at tiltrekningen dermed definerer hvem mennesket er. Hvis følelsen bryter med skapelsen, er det ikke skapelsen som må omdefineres.

Derfor mener vi også at ordet "konverteringsterapi" ofte er misvisende. Fra et kristent ståsted handler ikke bibelsk sjelesorg om å forandre hvem en person er, men om å hjelpe mennesker til å leve i samsvar med hvem Gud har skapt dem til å være. Det er nettopp motpartens språk som får dette til å høres ut som en identitetsforbrytelse.

Seksuell identitet som språklig konstruksjon

Vi utfordrer selve begrepet seksuell identitet. I vår kultur tas det nesten for gitt at mennesker har seksuelle identiteter som heterofil, homofil, bifil, panfil og så videre. Men vi spør: Finnes disse identitetene fra skapelsen, eller er de konstruerte kategorier som bygger på en bestemt virkelighetsforståelse?

Fra et kristent ståsted er mennesket skapt som mann eller kvinne. En mann har mannlig seksualitet, en kvinne har kvinnelig seksualitet, og den seksuelle rammen er knyttet til mann og kvinne i ekteskapet. Da kan vi ikke uten videre ta inn et språk som sier at mennesket har en seksuell identitet løsrevet fra kroppen og skapelsen.

Dette er krevende fordi begrepene er så innarbeidet, også blant konservative kristne. Men nettopp derfor må vi stoppe opp. Hvis vi overtar ordene, kan vi allerede ha overtatt premissene.

Rasist, nazist og ytrehøyre

Episoden går videre til ord som brukes for å definere motstandere: rasist, fascist, nazist, brun, ytrehøyre, islamofob, homofob og transfob. Vi peker på at dette ofte ikke brukes for å beskrive presist, men for å plassere noen utenfor samtalen.

Sian brukes som eksempel. Vi understreker at vi ikke står for Sian, men at aggressiv islamkritikk ikke automatisk er nazisme. Nazisme er en konkret ideologi, og vi har selv vært i Auschwitz og sett hva nazismen førte til. Når ordet nazist brukes løst, importerer man Holocausts moralske tyngde inn i en annen debatt. Da kan vold og ekstreme virkemidler plutselig fremstå legitimt: Hvis de er nazister, må de stoppes med alle midler.

Det samme skjer med rasismebegrepet. Å være imot fri innvandring er ikke det samme som å mene at noen etnisiteter er mindre verdt. En person kan være imot en bestemt innvandringspolitikk av mange grunner. Rasisme finnes, men den må defineres sant. Vi mener rasisme dypest sett springer ut av synd, ikke av én hudfarge eller én kultur.

Abortkampen som kamp om ord

Abort blir et av de tydeligste eksemplene på språkets makt. Dersom barnet i mors liv kalles "celleklump" og abort omtales som noe kvinnen gjør med "sin kropp", blir handlingen moralsk lettere å akseptere. Men dersom vi sier barn, baby, et eget menneske med eget DNA, eget hjerte og egen kropp inne i kvinnens kropp, får saken en helt annen tyngde.

Vi mener det er biologisk riktig å si at det er et barn fra unnfangelsen av. Ordene embryo og foster kan være medisinsk presise, men de kan også fungere distanserende i den offentlige debatten. Derfor vil vi bevisst holde fast på barn og baby. Ikke for å manipulere, men for å si hva vi mener virkeligheten er.

Spontanabort trekkes frem som et avslørende eksempel. Hvis dette bare var en celleklump, ville ikke sorgen vært slik den ofte er. Mennesker sørger fordi de har mistet et barn. Derfor er abortkampen ikke bare en medisinsk eller juridisk kamp, men en kamp om hva vi får lov til å kalle det som faktisk skjer.

Kjønnsspråket som endrer virkelighetsforståelsen

Uttrykket "tildelt kjønn ved fødsel" får hard kritikk. Vi mener det er en total omdefinering av kjønn. Hvis kjønn tildeles, er det ikke noe man er, men noe noen andre har gitt deg. Og hvis det er tildelt, kan det også endres. Da er hele premisset for transideologien allerede akseptert gjennom språket.

Det samme gjelder pronomenet "hen" og begrepet "fødeforeldre". Isolert kan ordene virke små, men de bærer en virkelighetsforståelse. "Fødeforeldre" gjør mor til en funksjon, selv om alle vet at det er en kvinne som føder. "Hen" forsøker å lage språklig rom for en virkelighet der kjønn ikke er binært.

Vi viser også til en norsk fjerdeklassebok der kjønnsidentitet beskrives som egen opplevelse av å være jente, gutt eller noe annet, og der biologien nesten forsvinner til fordel for juridisk og opplevd kjønn. At dette finnes i undervisning for barn, viser at språkstriden ikke er abstrakt. Den former neste generasjons virkelighetsforståelse.

Kjærlighet som retorisk makt

Kjærlighet trekkes frem som kanskje det mest brukte ordet i norsk kulturkrig. Vipps' Pride-kampanje med "på lag med kjærligheten" blir et eksempel. Ingen vil være mot kjærlighet. Derfor blir ordet et effektivt våpen: Hvis Pride defineres som kjærligheten, blir alle som ikke støtter Pride, plassert som mot kjærlighet.

Vi mener den bibelske forståelsen av kjærlighet er helt annerledes enn samtidens selvsentrerte og følelsesstyrte definisjon. Gud er kjærlighet. Jesus viser kjærligheten. Korset er kjærlighet. Men korset forutsetter også synd, omvendelse, grenser og offer. Kjærlighet betyr ikke at alt jeg føler, er godt. Kjærlighet kan si nei.

Derfor må kristne våge å spørre hva ordene betyr før vi går inn i debatten. Frihet, kjærlighet, mangfold, inkludering og menneskerettigheter er ikke nøytrale ord hvis de fylles med en virkelighetsforståelse som strider mot Bibelen.

Gaslighting og den falske fortellingen

Begrepet gaslighting forklares med filmen Gaslight fra 1944, der en mann manipulerer sin kone til å tro at hun tar feil om virkeligheten. Vi bruker dette som bilde på hvordan kristne kan oppleve kulturkampen: Samfunnet har faktisk endret seg radikalt, men når vi påpeker det, får vi høre at ingenting har forandret seg, eller at det er vi som plutselig er farlige, nye, ekstreme og "nykonservative".

Vi reagerer på dette fordi klassisk kristen tro ikke er ny. Det vi står for, er det kirken har stått for gjennom århundrer, det fedre og bestefedre trodde, og det Bibelen lærer. Det nye er ikke at kristne holder fast på mann og kvinne, ekteskap, synd og omvendelse. Det nye er hvor raskt samfunnet har forlatt disse rammene.

Vi sier derfor: Forfølg oss gjerne for det vi faktisk tror, men ikke konstruer et falskt bilde av oss og angrip det. Vi ønsker ikke selv å bruke samme våpen tilbake. Vi vil ikke lage stråmenn, ikke bare stemple motstandere som kommunister eller nazister, men prøve å beskrive ideene redelig og svare med Bibelen.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at kristne må lære å vokte språket sitt. Ord er ikke småting. Hvis begrepene våre blir formet av postmoderne og nymarxistiske premisser, blir også tankene våre gradvis flyttet.

Vår vei er tilbake til Guds ord. Gud skapte med ord, men vi er ikke Gud. Vi skaper ikke virkeligheten med våre ord; vi skal snakke sant om den virkeligheten Gud har skapt. Derfor må måten vi snakker om kjønn, seksualitet, abort, kjærlighet, identitet og frihet være bibelsk forankret. La ja være ja, og nei være nei.