Ep.52 - Espen Ottosen || Kristne i det offentlige rom, premissene som ligger under, moral, Bibelen som autoritet og kristen tenkning

Kort oppsummering

Vi har med Espen Ottosen til en samtale om kristne i offentligheten, Bibelens autoritet, moralens fundament og hvorfor premissene under en debatt ofte avgjør konklusjonen før argumentene begynner. Ottosen har i over 20 år stått i medieintervjuer, debatter og offentlige konflikter som en tydelig representant for konservativ kristendom. Han kjenner både mulighetene og kostnadene ved å ta plass.

Hovedpoenget er at kristne ikke skal gjemme seg på bedehuset, men heller ikke gå inn i offentligheten på sekulære premisser. Vi må tenke bibelsk, ikke bare mene kristne ting. Spørsmål om kjønn, seksualitet, aktiv dødshjelp og samliv henger sammen fordi de handler om det samme grunnpremisset: Er jeg skapt av Gud og under Jesu herredømme, eller er jeg fri til å konstruere meg selv?

Espen Ottosen og en lang offentlig erfaring

Espen Ottosen presenterer seg som 52 år, bestefar og mangeårig ansatt i Misjonssambandet. Han har vært informasjonsleder, skribent, debattant og en av de kristne stemmene norske journalister ofte ringer når de vil ha et konservativt kristent perspektiv. Vi sier at han nærmest har blitt talsmann for et stort konservativt kristent folk, og han forstår hvorfor: Mange kristne organisasjoner og miljøer står for at Bibelen fortsatt gjelder, men ikke alle har personer som kan eller vil stå i medietrykket.

Han forteller at det begynte for alvor for drøyt 20 år siden, blant annet med Holmgang på TV 2. Temaet var unge kvinners sexliv etter en undersøkelse som viste mer utagerende seksualitet og flere partnere. Ottosen ble hentet inn som en ung kristen stemme som kunne stille kritiske spørsmål. Derfra begynte NRK og andre medier å ta kontakt.

Han liker egentlig formatet. Ikke fordi det er komfortabelt, men fordi det gir innblikk i hvordan kristne oppfattes. Han møter lite kunnskap og mye fordommer, særlig mot konservativ kristendom. Mange setter likhetstegn mellom konservativ kristendom og gammeldagse, ureflekterte holdninger. Nettopp derfor er det viktig å være til stede med tydelighet, refleksjon og saklighet.

Ikke gjem oss på bedehuset

Ottosen sier at kristne ikke skal gjemme seg på bedehuset. Han mener kristne må følge med i tiden, forstå hvordan tiden preger oss, og prøve å tenke bibelsk i stedet for sekulært. Vi knytter dette til en bredere utfordring: Kristne har ofte hatt et instinkt om å holde hodet nede. Da blir klassisk kristen tro mindre representert i offentligheten enn både antall kristne og kristendommens historiske betydning skulle tilsi.

Erna Solberg nevnes som en som tidligere har utfordret kristne til å bruke demokratiet og ytringsfriheten. Poenget er at hvis kristne ikke tar plass, lukkes meningsrommet for klassiske kristne syn. Bare det at det finnes kristne som tenker annerledes, og som har gode grunner innenfor sitt verdensbilde, er viktig for offentligheten.

Samtidig er prisen ulik. Ottosen tåler å bli kjent som konservativ kristen. Det rammer ikke ham på samme måte som det kan ramme en rektor, psykiater, fastlege, helsesykepleier eller ansatt i offentlig sektor. Hvis en sjef tenker at en konservativ kristen ikke kan møte en skeiv elev med respekt, kan det få svært konkrete konsekvenser. Derfor må vi både oppmuntre til frimodighet og forstå at kostnaden kan være høy.

Tydelighet og radikal kjærlighet

Et av de viktigste sporene er hvordan kristne skal møte mennesker. Ottosen og vi snakker om at samfunnet rundt oss har en annen definisjon av kjærlighet enn den kristne. Mange sier: Jesus elsket mennesker, derfor må kristne bekrefte mennesker. Men Jesus' kjærlighet var aldri skilt fra sannhet, omvendelse og Guds bud.

Rosaria Butterfield trekkes frem som et sterkt eksempel. Hun var lesbisk aktivist, akademiker og sekulær universitetsansatt før hun ble radikalt frelst og en svært konservativ kristen. Samtidig er hun kjent for å åpne hjemmet, praktisere gjestfrihet og vise konkret godhet mot naboer og mennesker som er uenige med henne. Det er en kombinasjon vi trenger: kompromissløs tydelighet på sannhet, og radikal kjærlighet til mennesker.

Dette blir særlig viktig fordi kristen tro nå ofte reduseres til synet på seksualitet. Vi vet at troen er langt mer enn dette. Men den kulturelle omveltningen gjør at kjønn, samliv og seksualitet stadig blir testspørsmål. Da kan vi ikke kompromisse med sannheten, men vi må heller ikke bli mennesker som bare er kjent for avstand og kritikk. Vi skal representere Jesus.

Seksualitet som samtidens avgjørende prøvestein

Ottosen peker på at kristne for 40-50 år siden i større grad kunne slippe unna med å stå for tradisjonell kristen etikk uten at det ble sett som hat. Nå settes det ofte likhetstegn mellom tradisjonell kristen forståelse av kjønn og seksualitet og det å fordømme mennesker. For mange i kulturen er det ikke mulig å mene at homofilt samliv er galt og samtidig vise godhet og kjærlighet til homofile. Selve kombinasjonen oppfattes som umulig.

Vi mener dette er en enorm kulturell omveltning. Hvis kristne ikke forstår hva som foregår, blir vi påvirket av premissene uten å merke det. Vi kan begynne å argumentere på måter som virker snille, men som egentlig har akseptert et sekulært syn på kjærlighet, identitet og autonomi.

Vi snakker også om at kristne ofte klarer å stå tydeligere når det gjelder seksualitet fordi disse sakene er så synlige. Men faren er at vi da kan fremstå som om vi bare bryr oss om seksualitet og ikke om fattige, svake, ensomme og utsatte. Bibelsk tydelighet må derfor være helhetlig. Vi må ikke la tidsåndens konflikter gjøre troen smalere enn Bibelen.

Bibelen skal tolke verden

Et av våre egne hovedpremisser kommer tydelig frem: Bibelen skal tolke verden, ikke verden tolke Bibelen. Ottosen utfordrer hvordan selv konservative kristne noen ganger begynner med formuleringer som at Paulus var en mann av sin tid, eller at Bibelen er gammel, når de møter krevende spørsmål om kjønn og seksualitet.

Vi vil ikke avvise ærlig bibeltolkning. Det er viktig å spørre hvordan Bibelen skal forstås best mulig. Men vi blir urolige når utgangspunktet ser ut til å være at Bibelens autoritet må settes i parentes straks den krasjer med samtidsmoralen. Da har vi allerede tapt premisset.

Premisset må være: Bibelen er Guds ord og har autoritet. Hva sier Bibelen? Det betyr ikke at vi må ha et enkelt bibelvers til alle spørsmål. Det betyr at måten vi tenker på, må formes av Bibelens virkelighetsforståelse. Hvis vi kjøper sekulære premisser, kan vi ende med konklusjoner som ikke lenger er kristne, selv om ordene våre fortsatt høres fromme ut.

Aktiv dødshjelp, kjønn og samliv henger sammen

Ottosen viser hvordan premissene blir tydelige i debatten om aktiv dødshjelp. Mange ikke-kristne deler fortsatt en intuitiv respekt for livets verdi, men når selvbestemmelse blir det øverste premisset, endrer alt seg. Hvis jo mer selvbestemmelse, jo bedre, blir det vanskelig å si nei til aktiv dødshjelp, kjønnsskifte eller seksuell selvkonstruksjon.

Kristen tro sier at selvbestemmelse kan være godt, men ikke absolutt. Vi kan ikke bestemme kjønnet vårt. Vi kan ikke bestemme at livet vårt ikke lenger har verdi. Vi kan ikke definere seksualiteten løsrevet fra Gud. Jesus er Herre. Det er ikke bare en from setning, men en konstant proklamasjon over kroppen, livet, omstendighetene, døden, relasjonene og identiteten.

Derfor er det en dyp sammenheng mellom aktiv dødshjelp, kjønn og samliv. Enten begynner vi med at vi er skapt av Gud, elsket av ham og møtt av hans bud, eller så setter vi Gud på sidelinjen. Når Jesus ikke er Herre, blir alt lov i prinsippet. Da er det om å gjøre å konstruere seg frem til egen virkelighet.

Moralens fundament og sekulær usikkerhet

Samtalen går videre inn i moral. Ottosen peker på at mange sekulære mennesker vil beholde kristen moral uten kristen tro. De vil ha menneskeverd, barmhjertighet, omsorg for svake og menneskerettigheter, men uten Gud. Her nevnes Nietzsche som en som så mer konsekvent at hvis Gud forkastes, har man heller ikke rett til bare å videreføre kristen moral som om fundamentet fortsatt står.

Menneskerettighetene kan forstås som et forsøk på å etablere moral uten Gud, men de bærer fortsatt sterkt preg av kristen arv. Vesten er mer kristen enn den tror, fordi mange fortsatt reagerer med kristne intuisjoner når menneskeverdet angripes. Men uten Gud blir det vanskeligere å forklare hvorfor disse intuisjonene faktisk er sanne.

Dette gir kristne frimodighet. Vårt fundament er ikke mindre solid fordi det er religiøst. Tvert imot. Vi kan si at Gud er den som forankrer moralen. Vi kan legge hele vekten vår på ham. Sekulære verdensbilder, fra antikken til Nietzsche, postmodernismen og evolusjonær moralpsykologi, får langt større problemer når de skal begrunne hvorfor noe virkelig er rett eller galt.

Moralpsykologi, instinkter og behovet for forankring

Ottosen knytter dette til Jonathan Haidt og andre moralpsykologer som ser moral som instinkter og intuisjoner formet av evolusjon. Han synes dette er utfordrende og interessant, særlig fordi det forklarer hvor emosjonelt vi reagerer moralsk. Men hvis moral til slutt bare er evolusjonære instinkter, blir rett og galt et spørsmål om smak, behag og psykologisk disposisjon.

Vi kan si at det ofte lønner seg å være moralsk. Det lønner seg å være grei mot ektefellen, kollegaen og naboen. Gud har skapt en verden der det gode ofte også fungerer. Men hva når det ikke lønner seg? Hva når jeg tjener masse penger på at fremmede lider? Hva når maktmisbruk gir fordeler? Da trenger vi mer enn instinkt og nytte. Vi trenger et moralsk argument som står over oss.

Kristen tro gir nettopp det. Den sier ikke bare at de fleste mennesker tilfeldigvis føler empati. Den sier at mennesker er skapt i Guds bilde, at vi står ansvarlig for Gud, og at rett og galt er forankret i ham.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at kristne må ta plass, men med riktige premisser. Vi skal ikke gjemme oss, men vi skal heller ikke la offentligheten definere kjærlighet, moral, frihet og identitet for oss. Bibelen må være autoritet i livet, også når den koster.

Espen Ottosen hjelper oss å se at offentlig frimodighet ikke først handler om å være flink i debatt. Det handler om å vite hvem som er Herre. Når Jesus er Herre, kan vi møte journalister, naboer, ideologier, seksualdebatter, dødshjelpsdebatter og moralsk forvirring med både ydmykhet og ryggrad. Vi har ikke bare meninger. Vi har et fundament.