Ep.55 - Hva skal vi stemme som kristne?

Kort oppsummering

Vi bruker valgdagssendingen til å tenke høyt om politikk som kristen etterfølgelse. Spørsmålet er ikke om Bibelen gir oss et fasitsvar på hvilket norsk parti vi skal stemme på, men om en kristen kan late som om politikk ligger utenfor troen. Det mener vi ikke. Hvis Jesus er Herre, er han også Herre over stemmeseddelen, partiprogrammet, sakene vi prioriterer, og måten vi vurderer ideologier på.

Samtalen blir derfor både praktisk og prinsipiell. Vi snakker om valgkamp, forhåndsstemming, KrF, Konservativt, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og de store verdispørsmålene som gjør at politikk aldri bare handler om skatt, vei og administrasjon. Det som står igjen er en tydelig oppfordring: Kristne må følge med, tenke bibelsk, kjenne ideologiene, prioritere de svakeste og ikke gjemme seg bak påstanden om at "politikk er privat".

Valgkampen er ikke stedet politikken egentlig blir til

Vi begynner i det helt hverdagslige: forhåndsstemming, digitalt førerkort og hvor lett det faktisk er blitt å stemme i Norge. Det er en god ting. Samtidig er vi skeptiske til hvordan valgkampen fungerer. Jo lenger valgkampen varer, jo mer oppleves den som en maskin for populisme, løfter, polarisering og fallende tillit.

Poenget er ikke at valg er uviktig. Tvert imot. Nettopp fordi politikk er viktig, bør ikke kristne først begynne å tenke politisk idet partiene skrur opp kampanjemaskineriet. Et informert valg tas ikke etter tre uker med slagord. Det tas fordi vi har fulgt med gjennom året, forstått partienes ideologiske retning, lest programmer, sett hva de faktisk gjør i posisjon, og vurdert dette opp mot et kristent verdensbilde.

Vi sier også at mange velgere ser ut til å pendle mellom blokker ut fra tretthet: Arbeiderpartiet får makt, folk blir lei, Høyre vokser, folk blir lei, så skifter pendelen tilbake. En kristen politisk refleksjon må gå dypere enn det. Vi kan ikke bare stemme på motreaksjon, irritasjon eller siste inntrykk fra en debatt. Vi må spørre hva slags menneskesyn, familiesyn, frihetssyn og samfunnsforståelse som faktisk ligger bak politikken.

Troen kan ikke parkeres utenfor stemmeavlukket

Det finnes kristne som ikke vil stemme, og vi har forståelse for at politikken kan oppleves skitten, kompromissfylt og utilstrekkelig. Likevel lander vi på at kristne bør bruke stemmeretten. Vi kan ikke tvinge noen med bibelvers til å stemme på et bestemt parti, men vi kan si at en etterfølger av Jesus er forpliktet på å gjøre godt i verden der han eller hun faktisk lever.

Jesus kaller oss til å elske Gud og vår neste. Det får politiske konsekvenser. Vi skal bry oss om de fattige, de svake, de ufødte, familiene, barna, trosfriheten, lokalsamfunnet, fremmede som trenger hjelp, og de institusjonene som gjør et samfunn levelig. Evangeliet står på de svakestes side. Det betyr ikke at evangeliet automatisk kan oversettes til ett partiprogram, men det betyr at noen politiske retninger blir umulige å følge ukritisk.

Vi bruker bildet med fosterbarn for å vise hvordan kristne verdier ofte krever både hjerte og dømmekraft. Det er en kristen verdi å hjelpe et barn som trenger et hjem. Samtidig må en familie vurdere om den faktisk har bæreevne til å ta imot ett, to eller flere barn. På samme måte må samfunnspolitikk balansere barmhjertighet og ansvar. Det gjelder også innvandring. Vi kan ikke bli brutale og kalde, men vi kan heller ikke late som om grenser, kapasitet og ansvar for oss som allerede er betrodd oss, er ukristelige spørsmål.

Å velge det minst dårlige

Et viktig premiss er at vi ikke får et parti med Bibelen som partiprogram. I politikk handler mye om å velge det minst dårlige, ikke det fullkomne. Det gir en nødvendig ydmykhet. Vi kan være tydelige på egne prioriteringer, samtidig som vi erkjenner at kristne med samme bibelsyn kan lande ulikt i enkelte vurderinger.

Likevel finnes det grenser. Vi sier ikke at "alt er like greit". En kristen kan ikke bare stemme hva som helst og etterpå si at troen ikke hadde noe med saken å gjøre. Hvis Bibelen er autoritet, må den få korrigere oss når vi trekkes for langt mot høyre, for langt mot venstre, for langt inn i liberal individualisme, for langt inn i sosialistisk statstenkning, eller for langt inn i nasjonalisme og mistenksomhet.

Denne spenningen gjør politisk tenkning mer krevende, men også mer ærlig. Vi må tåle at det finnes saker der vi prioriterer ulikt. Vi må tåle å si at noen partier har gode elementer og alvorlige problemer samtidig. Vi må tåle å forklare hvorfor vi selv stemmer slik vi gjør, uten å gjøre vår egen stemmeseddel til et ellevte bud.

KrF, Konservativt og den kristne sentrumsnerven

Vi er åpne om at vi har stemt KrF med frimodighet i tidligere valg, samtidig som vi ikke legger skjul på frustrasjon og uro. KrF har historisk hatt en posisjon der partiet har kjempet for familie, trosfrihet, livsvern, kristne skoler og verdier som har hatt konkret politisk betydning. Gjennomslagskraft har vært et viktig argument: En stemme på KrF kunne faktisk påvirke regjeringsforhandlinger og saker.

Men KrF henger også i en tynn tråd, og partiets utvikling reiser spørsmål. Når partiet beveger seg i retninger som gjør konservative kristne usikre, blir vurderingen vanskeligere. Samtidig ser vi Konservativt som et tydeligere parti i mange verdispørsmål. De taler klarere om abort, kjønn, ekteskap og flere av sakene vi mener er grunnleggende.

Vår uro knyttet til Konservativt handler særlig om retningen på innvandring, økonomi, globalisme og nasjonalisme. Vi har forståelse for at kristne stemmer Konservativt, spesielt når KrF oppleves svakt. Men vi advarer mot å blande sammen bibelsk tydelighet om kjønn, ekteskap og seksualitet med politiske pakker der motstand mot globalisme, innvandring eller internasjonale strukturer får en nesten teologisk tyngde. Det er ikke det samme. Bibelen er knalltydelig på noen ting; på andre ting må vi være mer varsomme.

Arbeiderpartiet, Høyre og statens plass i familien

Vi snakker en del om Arbeiderpartiet, ikke fordi kristne per definisjon aldri kan stemme Arbeiderpartiet, men fordi partiet i vår samtid ofte fremstår aggressivt i møte med kristne verdier, kristen frivillighet og familiens autonomi. Økonomisk kan vi forstå at kristne stemmer både Arbeiderpartiet og Høyre. Problemet oppstår særlig når det handler om abort, Pride, kjønnsideologi, friskoler, trosfrihet og statens makt inn i familien.

Arbeiderpartiet beskrives som et parti med en innebygd skepsis til private og kristne institusjoner. Vi peker på presset mot kristne privatskoler, støtten til Pride-politikk, kampen om skoleinnhold og måten staten vil dra mer inn under offentlig kontroll. Trettebergstuens håndtering av enkelte kultur- og verdisaker trekkes frem som et eksempel på en aggressiv politisk stil.

Høyre oppleves lettere å leve med på noen områder fordi konservativ ideologi tradisjonelt har hatt mer forståelse for sivilsamfunn, familie, frivillighet, menighetsliv og institusjoner utenfor staten. Samtidig er vi skuffet over Høyres utvikling. Høyre er blitt mer liberalt, svakere i kulturkrigsspørsmål og mindre tydelig på verdisaker. Det konservative elementet i Høyre er nettopp det som gjør partiet mer aktuelt enn Venstre for mange kristne, men det elementet er blitt svakere.

Senterpartiet, bygda og de konservative restene

Senterpartiet får en mer sammensatt vurdering. Vi er åpne om en viss sympati for distriktspolitikk, kanskje også fordi bygda bærer noe romantisk for mange av oss som er vokst opp utenfor de store byene. Senterpartiet har også hatt tydelige stemmer i kjønnsspørsmålet, for eksempel Jenny Klinge, som har sagt klart at det finnes to kjønn.

Det finnes konservative elementer i Senterpartiet, delvis fordi partiet springer ut av bygde- og bondekultur, og fordi kristne verdier ofte har stått sterkere på bygda enn i storbyene. Samtidig skaper partiets samarbeid med Arbeiderpartiet store problemer. En stemme til Senterpartiet kan i praksis bli en stemme til Arbeiderpartiets makt i de sakene vi nettopp er mest urolige for.

Dette viser hvorfor politikk ikke kan vurderes bare ut fra enkeltsaker. Et parti kan ha gode folk og gode instinkter i noen verdispørsmål, men likevel gi makt til en blokk som fører landet i en annen retning. Den typen realisme må kristne velgere ha med seg.

Venstresiden, Rødt og ideologisk uenighet

Vi er tydelige på at vi ikke ville stemt Rødt. Det handler ikke først og fremst om at Rødt-politikere nødvendigvis er antikristelige personer. Tvert imot kan enkelte på venstresiden være overraskende positive til kristne initiativ, rusarbeid og sosialt engasjement. Poenget er at ideologien bak partiet står for et tankegods vi mener er dypt problematisk.

Samtidig er dette ikke en avvisning av alt venstresiden har pekt på. Bibelen er full av omsorg for fattige, svake, undertrykte og mennesker som faller utenfor. En kristen kan ikke bli så markedsliberal eller individualistisk at vi mister dette. Men vi trenger ikke Marx for å bry oss om fattige. Vi trenger Bibelen. Kirken har lenge før moderne ideologier drevet fattighus, skoler, barnehjem og omsorgsarbeid.

Derfor vil vi kritisere både høyre og venstre fra Bibelen, ikke fra vår egen politiske stamme. Kritiserer vi bare én ideologi fra en annen ideologi, blir vi blinde. Kritiserer vi alle ideologier fra Guds ord, kan vi både avvise marxisme og advare mot rå kapitalisme, både avvise grenseløs liberalisme og advare mot hard nasjonalisme.

Nasjonalisme, globalisme og kristen dømmekraft

Mot slutten går vi inn i et av de vanskeligste områdene: nasjonalisme. Vi mener kristne må være forsiktige med å gjøre nasjonal konservatisme til et bibelsk krav. Det finnes gode grunner til å elske eget land, ta ansvar for eget folk og prioritere dem Gud konkret har satt oss til å tjene. Men det finnes også en grense der nasjonal identitet blir for stor, og der kristne kjøper en politisk pakke som ikke egentlig følger av Bibelen.

Vi trekker frem at noen på den kristne høyresiden kan blande det Bibelen er helt tydelig på, som ekteskap mellom mann og kvinne, med politiske standpunkter om globalisme, innvandring og nasjonale interesser. Da blir kristen tydelighet forvekslet med en bredere ideologisk identitet. Det gjør oss blinde for at vi kan være bibelsk faste i verdispørsmål uten å kjøpe hele den nasjonalkonservative pakken.

Samtidig avviser vi ikke at et land har ansvar for egne borgere. Kristen politikk må ikke ende i åpne grenser uten vurdering av konsekvenser. Igjen er poenget balanse: Vi skal ikke være harde og ubarmhjertige, men vi skal heller ikke være naive og grenseløse.

Politikk som etterfølgelse

Den dypeste grunnen til at vi bryr oss om dette, er ikke partilojalitet. Det er etterfølgelse av Jesus. Vi sier rett ut at politikken ikke kan løsrives fra kristen tro. Hvis Jesus har fått endre vår forståelse av livet, må han også få endre hvordan vi tenker om økonomi, familie, kjønn, innvandring, skole, abort, fattigdom, trosfrihet og statens rolle.

Det betyr at vi trenger mer bibelkunnskap og mer ideologikunnskap. Når kristne frimodig sier at politikk ikke har noe med troen å gjøre, avslører det ofte at vi ikke har forstått hvor dypt ideologier former vår virkelighetsforståelse. Spørsmålet er ikke bare hvilket parti vi liker. Spørsmålet er hva slags fortelling om mennesket, samfunnet og det gode livet vi lar oss forme av.

Derfor blir den praktiske oppfordringen enkel og krevende: Følg med på politikk hele året. Les partiprogrammer. Ikke la valgkampen styre alt. Snakk sant om kompromissene. Ikke gjør din egen stemmeseddel hellig. Men ikke gjem deg bak "jeg bestemmer dette selv" heller. Guds ord setter rammene for hvordan vi tenker.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at kristne ikke får lov til å være politisk likegyldige. Vi kan ikke late som om stemmeseddelen er et nøytralt rom der Jesus ikke har noe å si. Samtidig skal vi være ydmyke nok til å erkjenne at ingen norske partier er Guds parti.

Vi lander derfor i en krevende mellomposisjon: Vi må stemme med samvittighet, bibelsk forankring, ideologisk våkenhet og kjærlighet til nesten. Vi må prioritere de sakene der menneskeverd, familie, trosfrihet og de svakeste står på spill. Og vi må være villige til å justere oss selv når Bibelen viser at våre politiske instinkter har blitt for harde, for liberale, for naive eller for ideologiske.