Ep.57 - Lytterspørsmål: Postmodernisme, markedsliberalisme og kristen tenkning

Kort oppsummering

Vi svarer på et lytterspørsmål som presser oss på to fronter: Har vi vært for negative til postmodernismen, og blir vi så opptatt av å kritisere marxisme at vi overser farene i markedsliberalismen? Det er et godt spørsmål, fordi kristne ikke skal kritisere én ideologi fra innsiden av en annen ideologi. Vi må kritisere alle ideologier fra Bibelen.

Samtalen blir derfor en ryddiggjøring av hva vi faktisk mener. Ja, postmodernismen kan ha hatt en berettiget kritikk av modernismens overtro på vitenskap og fornuft. Ja, markedsliberalisme og materiell velstand kan ødelegge sjelen, skaperverket og fellesskapet. Men kristendommen trenger verken postmodern relativisme, marxistisk materialisme eller rå kapitalisme for å si sant om mennesket. Bibelen gir oss både objektiv sannhet, omsorg for de fattige, individuell frihet, ansvar, fellesskap og advarsel mot rikdommens makt.

Lytterspørsmålet som skjerper kritikken

Bakgrunnen er en lytter som har hørt episodene om nymarxisme og kjenner seg igjen i mye av kritikken, men samtidig lurer på om vi blir for raske til å demonisere én bestemt ideologi. Lytteren er mer positiv til postmodernismen enn oss, fordi han forbinder modernismen med vitenskapelig positivisme: troen på at vitenskapen kan forklare, løse og besvare alt.

Han peker også på farene ved vestlige økonomiske modeller, særlig markedsliberalisme. Økonomisk vekst kan skade skaperverket. Materiell velstand kan skade sjelen. Norsk velstand og utjevning skyldes ikke bare markedet, men også sosialdemokratiske og til dels sosialistiske impulser. Spørsmålet er om vi klarer å se det, eller om vi blir blinde fordi vi er så opptatt av å advare mot marxisme.

Vi tar spørsmålet på alvor, nettopp fordi det minner oss om en viktig kristen disiplin: Vi må ikke bli partipolitiske apologeter. Vi skal ikke beskytte høyresiden mot Bibelens kritikk bare fordi vi kritiserer venstresiden. Vi skal heller ikke gi venstresiden rett til å definere rettferdighet bare fordi den ofte snakker om de fattige. Bibelen dømmer alle ideologier.

Postmodernismens delvise sannhet

Vi anerkjenner at postmodernismen reagerte på noe virkelig. Modernismen og vitenskapelig positivisme kunne bli hovmodig. Den kunne få mennesket til å tro at alt kan forklares, måles og kontrolleres. Den kunne skape en verden der Gud ble overflødig fordi menneskelig fornuft og vitenskap skulle bære hele virkeligheten.

På det punktet kan postmodernismen ha en kritisk verdi. Den kan avsløre at mennesker alltid tolker, at makt kan skjule seg bak nøytrale begreper, og at vitenskap ikke automatisk svarer på alle moralske, åndelige og eksistensielle spørsmål. En kristen trenger ikke være redd for å si at modernismen også hadde dypt problematiske sider.

Men postmodernismen dro reaksjonen for langt. I stedet for å ydmyke en overmodig fornuft, begynte den å undergrave sannhet som sådan. Når objektiv sannhet forsvinner, blir individets opplevelse gud. Da handler ikke sannhet lenger om hva som faktisk er, men om hva jeg opplever, føler og definerer. Der kolliderer postmodernismen med kristen tro.

Kristen tro tar det beste fra begge sider

Vi sier at kristendommen på en måte tar det beste fra både modernismekritikken og sannhetstroen. Kristen tro har alltid hevdet at det finnes objektiv sannhet, objektiv moral og en virkelighet skapt av Gud. Samtidig har kristen tro aldri redusert mennesket til kald fornuft, måling og vitenskapelig kontroll.

Gud er sannhetens kilde. Det betyr at sannhet finnes utenfor meg. Jeg skaper den ikke med følelsene mine. Men Gud er også større enn laboratoriet. Det betyr at virkeligheten ikke kan reduseres til det naturvitenskapen kan måle. Kristendommen står dermed i opposisjon både til scientismen og til postmodern relativisme.

Vi bruker også et apologetisk poeng: Når noen sier at vi ikke kan vite sannheten sikkert, ligger det nesten et postmoderne argument der. Men kristne kan svare at alle verdensbilder har grenser, og at vi må spørre hvilket verdensbilde som best forklarer virkeligheten. Vi finner biter av sannhet i mange ideer, men Guds ord må avgjøre hva vi kan beholde og hva vi må avvise.

Markedsliberalismen har skapt velstand, men velstand er farlig

Når vi går over til markedsliberalismen, begynner vi med å erkjenne at kapitalisme og markedsøkonomi har fungert godt til å skape materiell velstand. Det er ikke ærlig å late som om systemet ikke har løftet mange mennesker ut av fattigdom og skapt frihet, innovasjon og velferd.

Samtidig er ikke materiell velstand en nøytral kraft. Bibelen beskriver velstand som velsignelse, men advarer samtidig sterkt mot rikdommens åndelige fare. Velstand kan gjøre oss sløve, selvtilstrekkelige, materialistiske og mindre våkne for Gud. Dette problemet er eldre enn kapitalismen. Israel, Salomo og de rike i Det nye testamentet viser at overflod alltid kan bli en avgud.

Derfor kan ikke en kristen forsvare markedsliberalisme ukritisk. Frihet er et gode, men frihet kan også gjøre oss mindre bevisste, mer selvsentrerte og mer kalde for oss som faller utenfor. Økonomisk frihet uten moral, fellesskap og institusjoner kan bli rå kapitalisme. Da blir mennesket redusert til forbruker, konkurrent og produsent.

Marxismen ser et problem, men gir feil frelse

Vi skiller mellom marxismens kritikk og marxismens løsning. Marx reagerte på at arbeidere ble fattige og utnyttet i kapitalistiske systemer. Det er et reelt moralsk problem. Bibelen reagerer også mot undertrykkelse, urettferdighet, rovdrift, rike som utnytter fattige, og systemer som knuser de svake.

Men marxismen er ikke bare et ønske om at fattige skal få det bedre. Den er en hel pakke: materialisme, klassekamp, revolusjonær historieforståelse, fiendebilder, ateistisk grunnlag og en frelsesfortelling der menneskets materielle kår skal forklare og løse alt. Derfor mener vi marxismen er dypt destruktiv. Den økonomiske kritikken kan ha kontaktpunkter med bibelsk rettferdighet, men pakken som helhet kolliderer med kristen tro.

Vi er også nølende med å gi Marx æren for omsorg for fattige. Kirken tok vare på fattige, enker, foreldreløse og syke lenge før Marx. Kristne bygget institusjoner, skoler, barnehjem og fattigomsorg ut fra Bibelens kall. Vi trenger ikke gå til Marx for å bry oss om omfordeling, fattigdom og sosial nød. Vi trenger å gå til Guds ord.

Bibelen kritiserer både kollektivisme og individualisme

Kjernen i svaret vårt er at Bibelen gir en mer helhetlig samfunnstenkning enn ideologiene gjør. Bibelen sier at vi ikke bare er individuelle øyer med ansvar for oss selv. Vi er del av familier, menigheter, folk, samfunn og forpliktende fellesskap. Den fattige, den svake og den fremmede er ikke noen vi kan ignorere.

Samtidig bekrefter Bibelen individuelt ansvar, personlig frihet, arbeid, forvaltning og eiendomsansvar. Moseloven viser begge deler. Den har regler om gjeld, renter, slaveri, jubelår og hjelp til fattige, samtidig som den ikke oppløser personlig ansvar eller privat eiendom. Det nye testamentet utfordrer de rike, men gjør dem ikke automatisk onde fordi de er rike.

Derfor kan vi ikke gå i en ren marxistisk retning, der alt handler om omfordeling og strukturer. Men vi kan heller ikke gå i en radikal markedsliberal retning, der alt handler om individuell frihet, markedets logikk og personlig ansvar. Kristen politikk lever i spenningen. Det er krevende, men det er nettopp der Bibelen plasserer oss.

Rå kapitalisme er ikke kristen

Vi bruker bilder fra populærkulturen, blant annet råkapitalistiske miljøer slik de kan fremstilles i serier som Exit, for å snakke om hva som skjer når penger, status, makt og begjær får definere livet. En slik livsform er uforenlig med kristen tro. Den kan ikke reddes ved at den kaller seg frihet.

En kristen kan ikke bli en rå kapitalist som tror at markedet alene skal ordne alt. Staten har en legitim rolle. Familien har en rolle. Menigheten har en rolle. Sivilsamfunnet har en rolle. Autoriteter og institusjoner er ikke automatisk undertrykkende. Gud har innsatt ordninger for å begrense ondskap, beskytte mennesker og skape rom for liv.

Samtidig kan markedet være nyttig som verktøy. Land som kombinerer markedsøkonomi med sosialt ansvar, sterke institusjoner og velferdsordninger, har ofte fungert bedre enn både planøkonomiske systemer og grenseløs kapitalisme. Her må vi være realistiske, ikke ideologisk rene.

Å kritisere ideologi fra Bibelen

Vi vender flere ganger tilbake til dette: Det avgjørende er hvor kritikken kommer fra. Hvis vi kritiserer marxisme fra liberalisme, blir vi lett blinde for liberalismens problemer. Hvis vi kritiserer markedsliberalisme fra marxisme, blir vi blinde for marxismens problemer. Men hvis vi kritiserer begge fra Bibelen, får vi et bedre utgangspunkt.

Bibelen er ikke tynnere enn ideologiene. Den er en kraftig pakke. Den sier noe om skapelse, synd, autoritet, kjønn, familie, arbeid, fattigdom, eiendom, rettferdighet, stat, kirke, frihet og ansvar. Derfor krasjer den også tydeligere med ideologier som vil forklare alt.

Marxisme er i våre øyne demonisk, ikke først og fremst fordi den kritiserer kapitalisme eller ønsker omfordeling, men fordi den bygger på en antikristelig helhetsforståelse av mennesket, historien og frelsen. Nazisme kan vi uten problem kalle demonisk. Vi mener ikke Marx skal slippe unna fordi vår kultur er mer komfortabel med ham enn med andre totalitære ideologer.

Arbeiderpartiet, økonomi og identitetspolitikk

Vi presiserer at problemet vårt med Arbeiderpartiet ikke primært handler om økonomisk politikk. Hvis Arbeiderpartiet bare handlet om økonomi, omfordeling og velferdsstat, ville vurderingen vært annerledes. Mange kristne kan godt leve med sosialdemokratisk økonomi.

Problemet oppstår når økonomisk sosialdemokrati kobles med identitetspolitikk, kjønnsideologi, Pride-politikk, nedbryting av mann og kvinne, press mot kristne skoler og sterkere statlig kontroll over familie og sivilsamfunn. Da er det ikke lenger bare snakk om skatt og fordeling. Da er det snakk om virkelighetsforståelse.

Dette er også grunnen til at kristne ikke må la økonomiske preferanser styre alt. Noen vil trekkes mot høyresiden på grunn av markedsøkonomi. Andre vil trekkes mot venstresiden på grunn av fattigdomsbekjempelse. Men i begge tilfeller må vi spørre hva partiene sier om mennesket, kroppen, familien, barnet, Gud, staten og sannheten.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at kristen tenkning ikke skal være en hale på høyresiden eller venstresiden. Vi skal ikke la markedsliberalismen definere frihet, marxismen definere rettferdighet eller postmodernismen definere sannhet. Vi skal hente kategoriene våre fra Bibelen.

Da kan vi si ja til vitenskap uten scientisme, ja til kritikk av makt uten postmodern relativisme, ja til markedets nytte uten rå kapitalisme, ja til omsorg for fattige uten marxisme, og ja til frihet uten individualistisk grenseløshet. Det er mer krevende enn å velge én ideologisk leir, men det er den eneste veien som gjør oss virkelig frie til å tenke kristent.