Ep.59 - Helén Rosvold Andersen || Foreldre må stå sammen!

Kort oppsummering

Vi har med Helén Rosvold Andersen for å snakke om foreldre.net, foreldrerett, skole, barnehage, kjønnsideologi, seksualisering av barn og hvordan foreldre kan organisere seg i praksis. Samtalen går rett inn i det konkrete: en tredjeklassing som fikk vist en seksualisert film i spisepausen, fritak som ble avslått tre ganger, DKS-opplegg i Kristiansand, læreplaner, årshjul, digitale læremidler og foreldre som trenger selvtillit til å ta tilbake ansvaret for egne barn.

Hovedpoenget er enkelt og krevende: Foreldre må stå sammen. Vi kan ikke bare snakke om ideologien bak. Vi må også hjelpe mødre, fedre, besteforeldre og lokale foreldregrupper til å stille spørsmål, be om innsyn, bruke fritaksretten, påvirke undervisningen, støtte hverandre og bygge positive mottiltak. Dette handler ikke bare om kristne foreldre. Mange reagerer på seksualisering, kjønnsforvirring og ideologisk press, og de trenger å vite at de ikke står alene.

Fra en skoleepisode til foreldre.net

Helén forteller at engasjementet startet som mamma med barn i barnehage og skole. Da sønnen hennes gikk i tredje klasse på offentlig skole, ble det i uke 6 satt på en film om pubertet i spisepausen. Barna var rundt 7-8 år. På slutten av en kort filmsnutt ble barn under 9 år oppfordret til å utforske orgasme.

Familien ønsket ikke at sønnen skulle undervises på denne måten og meldte om fritak. De fikk avslag tre ganger. Det ble et vendepunkt. Saken handlet ikke bare om én film, men om foreldres innsyn, dialog, rettigheter og reell innflytelse over hva barna blir eksponert for i skole og barnehage.

Derfra vokste behovet for organisering frem. Flere foreldre lurte på hvordan de kunne gå frem, hvilke rettigheter de hadde, og hvordan en konkret melding om fritak kunne skrives. Foreldre.net ble et svar på dette: et forsøk på å samle foreldre, gi kunnskap, bygge nettverk og hjelpe folk til å handle.

Tre hatter og ett mål

Helén beskriver at hun står i dette med tre hatter: som mamma, som politisk engasjert og som del av foreldre.net. Hun er valgt inn i bystyret i Kristiansand, men drivkraften begynte ikke i partipolitikken. Den begynte med morsansvaret og en opplevelse av at hun ikke kunne la være å si ifra.

Vi kjenner oss igjen. Som foreldre med unge barn i offentlig skole trenger vi å forstå hva som kommer. Læreplaner, kompetansemål, undervisningsmateriell, barnehageopplegg, uke 6, Pride, digitalt innhold og DKS blir ikke abstrakte kulturkrigssaker når det handler om egne barn. Da blir det hverdagsansvar.

Helén understreker at foreldre.net ønsker å hjelpe foreldre til å være i forkant, ikke bare reagere i panikk når noe allerede har skjedd. Det handler om å spørre med et smil, be om informasjon, forstå hva ordene betyr og bygge en bedre dialog med lærere og barnehageansatte. Mange ansatte ønsker faktisk et sunt samarbeid med foreldre. Men da må foreldre våge å møte opp som foreldre.

Barnehagen er ikke utenfor

Et viktig poeng er at dette ikke bare gjelder skolen. Helén sier at erfaringene i Kristiansand begynte rundt tredje trinn i skolen, men at utviklingen nå kommer tidligere. Barnehagen blir en stadig viktigere arena, særlig siste året før skolestart.

Når barnehagens årsplaner bruker ord som "en by for alle", "mangfold", "inkludering" og "alle", høres det umiddelbart varmt og ufarlig ut. Men vi vet at slike ord ofte fungerer som kodeord for mer spesifikk ideologi. Det betyr ikke at man skal være paranoid eller aggressiv, men at man må være våken. Hva betyr dette konkret? Hva skal barna faktisk gjøre? Hvilket materiell brukes? Hvilke fortellinger om kropp, kjønn og familie formidles?

Her er Heléns praktiske råd viktig: Vær nysgjerrig. Ikke vær redd for å spørre. Be om mer informasjon. Foreldre trenger ikke komme inn som fiender av lærere og barnehageansatte. Men de må heller ikke gi fra seg definisjonsmakten over egne barn.

Den kulturelle skolesekken og Eden-saken

Helén bruker en aktuell sak fra Kristiansand om Den kulturelle skolesekken, DKS, som eksempel på hvor komplisert dette kan bli. Ungdomsskoler skulle få et opplegg eller en konsert kalt Eden. Foreldre ønsket mer informasjon, blant annet fordi innholdet ble oppfattet som krevende og ikke i tråd med deres verdigrunnlag.

Prosjektledere kunne si at DKS-tilbudet var en portefølje skolene kunne velge fra, mens skolen kunne oppfatte eller formidle det som pålagt. Foreldre fikk vite lite, ofte bare gjennom lenker i ukesplaner som mange lett overser. Da en gruppe foreldre stilte spørsmål, ble det i mediene fremstilt som om de boikottet homofile artister eller drev kansellering.

Heléns poeng er at dette ikke først og fremst handler om likekjønnede artister. Det handler om foreldres rett til innsyn og ansvar for hva egne barn møter i undervisning og skoleopplegg. Når foreldre ber om informasjon, må det ikke umiddelbart tolkes som hat, boikott eller ekstremisme. Men den offentlige reaksjonen viser nettopp hvorfor mange foreldre kvier seg for å stille spørsmål.

Foreldre har større innflytelse enn vi tror

Vi snakker om at foreldre ofte undervurderer sin egen myndighet. Mange får et mindreverdighetskompleks i møte med skolen. Skolen oppleves som autoriteten, mens mor og far blir usikre, tause og passive. Men foreldrene har faktisk en sentral plass juridisk, moralsk og menneskelig.

Helén peker på opplæringsloven og fritaksretten. Hvis undervisningen strider mot familiens verdigrunnlag, kan foreldre melde om fritak. Foreldre.net arbeider med skjemaer og praktisk veiledning slik at dette ikke bare blir en teoretisk rettighet. Foreldre skal kunne laste ned, fylle ut og sende inn en melding med større trygghet.

Vi sier også at én forelder faktisk kan ha betydning. Vi kjenner fra skolelagsarbeid at en bekymret forelder kan skape store konsekvenser når kristent arbeid oppfattes problematisk. Da bør kristne og andre bekymrede foreldre forstå at foreldrestemmen har kraft også motsatt vei. Det er ikke slik at man må være en stor gruppe før man har lov til å reagere.

Kjønnsidentitet i læreplaner og læremidler

Et konkret eksempel vi går inn i, er undervisning om kjønnsidentitet. Kompetansemål kan si at elever skal lære om kjønnsidentitet. Men spørsmålet er hva som faktisk undervises. Lærer barna at kjønnsidentitet finnes som et begrep, eller lærer de at kjønnsidentitet er sannheten om hvem de er, uavhengig av kroppen?

Vi peker på at dette kan dukke opp i flere fag og på flere klassetrinn, noe som gjør fritak og alternativ undervisning krevende. I en sak ble det vist til at fem fag omhandlet kjønnsidentitet. Da sier det også noe om omfanget. Dette er ikke én liten temadag som kan plukkes ut. Det er en virkelighetsforståelse som legges inn flere steder.

Vi ser også på skolebøker, blant annet naturfag for tredje og fjerde klasse, der barn kan møte formuleringer om at de kan være den de vil være, uten at biologisk kjønn tydelig forankres. Vi reagerer på at noe av det mest grunnleggende og trygge barna vet, nemlig at de er gutt eller jente, blir gjort usikkert. Å så tvil inn i dette er ikke omsorg. Det er å utfordre barn på et punkt der de trenger trygghet.

Fritak er viktig, men påvirkning er bedre

Vi snakker likevel om at fritak ikke alltid er den beste første løsningen. Noen ganger må fritak brukes. Men hvis foreldre kan påvirke undervisningen før den gjennomføres, er det enda bedre. Da slipper barna å tas ut og fremstå som de få som ikke er med. Da kan hele klassen få bedre undervisning.

Det krever innsyn. Foreldre må be om årsplaner, årshjul, ukeplaner og informasjon om materiell. I Kristiansand ser Helén at skolene har beveget seg fra gamle oversikter til årshjul, men foreldre må vite hva de skal spørre etter. Skoler og kommuner kan gjøre dette ulikt, så lokale foreldregrupper blir viktige.

Vi sier også at lærere ofte står i et krevende landskap. Mange lærere har ikke sterk ideologisk overbevisning i disse spørsmålene, men følger læreverk, veiledninger og signaler ovenfra. Flere savner tydeligere rammer. Derfor kan foreldre som tar kontakt tidlig, saklig og konkret, faktisk hjelpe lærere til å undervise bedre.

Digitalt innhold, skjerm og foreldrekontroll

Samtalen utvides til digitale læremidler og skjermbruk. Undervisningen skjer ikke lenger bare i trykte bøker foreldrene kan bla i. Mye er digitalt, fragmentert og vanskeligere å få oversikt over. Det gjør foreldrerollen mer krevende. Hva vises på skjerm? Hvilke plattformer brukes? Har førsteklassinger fri tilgang til YouTube på skolen? Hvor mye kontroll har læreren faktisk?

Helén forteller om en foreldregruppe som samarbeidet om 14 dager uten skjerm. Barna gikk tur, bygde ting, var ute og savnet ikke skjermen slik man kanskje frykter. Poenget er ikke å lage én regel for alle familier, men å vise at foreldre kan ta aktive valg og oppdage at barna ofte trives bedre enn forventet når skjermen mister kontrollen.

Vi knytter dette til det større bildet. Foreldre må ikke la eksterne krefter styre barnas liv, enten det er skoleinnhold, sosiale medier eller teknologi. Vi lever i en tid der påvirkningen er massiv, og der ny ideologi strategisk føres inn i samfunnet. Da kreves det mer av foreldre enn tidligere: observasjon, informasjon, mot og fellesskap.

Foreldre.net som praktisk mobilisering

Helén forklarer at foreldre.net vil være en nasjonal organisasjon med lokale foreldregrupper. Målet er å knytte foreldre sammen, gi kunnskap, bygge selvtillit, dele skjemaer, hjelpe folk med fritak, skape lokale nettverk og gjøre det lettere å stå når man ellers ville stått alene.

Vi liker dette fordi det er et positivt mottiltak. Vi har snakket mye om ideologien, bakgrunnen og problemene. Men her finnes et konkret sted folk kan gå. Foreldre og besteforeldre kan melde seg inn, danne grupper og støtte hverandre på skole-, kommune- og lokalnivå.

Vi sier at kristne faktisk har en fordel her. Vi er vant med organisasjonsliv, menigheter, nettverk, dugnad og frivillighet. Det bør brukes. Samtidig understreker vi at dette ikke bare er for kristne. Mange som ikke deler kristen tro, reagerer kraftig på kjønnsideologi og seksualisering av barn. Vi møter stadig mennesker uten kristen bakgrunn som ser at dette går for langt.

To hovedsaker: to kjønn og la barn være barn

Mot slutten samler Helén retningen for arbeidet i to hovedområder. Det ene er kjønn: Det finnes to kjønn, og vi skal ikke rokke ved det fundamentale og trygge barna vet om seg selv. Det andre er seksualisering: Barn skal ikke seksualiseres. La barn være barn.

Dette er formuleringer mange foreldre kan samles om, også uten en full kristen verdensforståelse. Ønsker vi at små barn skal gjøres seksuelt bevisste og aktive, eller ønsker vi å verne barndommen? Vil vi at barn skal få trygghet i at de er gutt eller jente, eller vil vi gjøre identiteten deres flytende og usikker?

Vi mener dette rører noe dypt i foreldre. Det handler ikke bare om teologi, men om noe skapt i oss: et vern om barn. Når seksualisering og kjønnsforvirring presses på stadig yngre barn, vekkes en sunn motreaksjon. Den må organiseres, ellers blir mange stående alene med uroen.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at foreldre ikke må gi fra seg ansvaret. Skolen, barnehagen, kommunen og staten har viktige roller, men mor og far er ikke statister i barnas liv. Foreldre må stille spørsmål, be om innsyn, bruke rettighetene sine, påvirke undervisningen og støtte hverandre.

Helén gir oss et nødvendig skifte fra analyse til handling. Vi må ikke bare si at ideologien finnes. Vi må bygge nettverk som hjelper foreldre å møte den. Foreldre.net blir derfor et konkret uttrykk for noe vi trenger mer av: positive, praktiske, modige mottiltak der kristne og andre våkne foreldre kan stå sammen for barna.