Ep.64 - Er det håp for Den Norske Kirke?

Kort oppsummering

Vi stiller spørsmålet rett ut: Er det håp for Den norske kirke? Svaret vårt, når vi snakker om institusjonen som helhet, er nei. Ikke fordi Gud mangler makt, og ikke fordi det ikke finnes levende kristne mennesker, gode prester og lokale menigheter i DNK. Men fordi institusjonen, ledelsen, strukturen og den dominerende teologien har beveget seg så langt bort fra evangeliet at vi ikke lenger kan omtale den som en trygg kristen kirke i klassisk forstand.

Samtalen er en av de tydelige DNK-episodene som leder videre inn i de neste episodene. Vi skiller mellom mennesker og institusjon, men lar ikke dette skillet gjøre kritikken ufarlig. Problemet er ikke bare likekjønnet samliv, ikke-binære prester eller liberale enkeltsaker. Problemet er evangeliet: Hvis synd, omvendelse, fortapelse, frelse og korset mister sin betydning, står vi ikke lenger i vanlig teologisk uenighet, men i møte med et annet evangelium.

Teologistudentene og spørsmålet om rom

Bakgrunnen er flere saker i kristne medier, blant annet et innlegg fra NLA-studenter som spør om de har en fremtid i Den norske kirke. Kari Veiteberg hadde uttalt at det ville være vanskelig å ansette prester som ikke ville vie likekjønnede par, selv om DNK formelt har to syn. Dermed blir spørsmålet konkret: Er det faktisk rom for konservative, bibeltro prester i DNK?

Vi har sympati med studentene og støtter mye av det de står for. Samtidig oppleves spørsmålet nesten naivt. For oss har utviklingen vært tydelig i flere tiår. Allerede på 1990-tallet var retningen klar i homofilisaken, og siden har det stort sett gått én vei, stadig raskere. Det er derfor vanskelig å forstå at unge konservative kristne fortsatt ser for seg en realistisk prestefremtid i DNK uten enten å bli presset ut eller gradvis påvirket av systemet.

Poenget er ikke å snakke ned dem som fortsatt står der. Poenget er å si at strukturen vi ønsker å tjene i, ikke er nøytral. Den former, presser, begrenser og disiplinerer i liberal retning.

Institusjonen og menneskene er ikke det samme

Vi gjør et viktig skille tidlig: Når vi snakker om Den norske kirke, snakker vi om institusjonen, lederskapet, strukturen, den offisielle teologien og måten systemet fungerer på. Vi snakker ikke om alle enkeltpersoner. Det finnes flotte kristne mennesker i DNK. Det finnes prester som elsker Jesus. Det finnes lokale fellesskap der evangeliet forkynnes. Det finnes folk som ber, tjener, tror Bibelen og gjør mye godt.

Men disse menneskene trenger ikke DNK som institusjon for å være levende kristne. Gode kristne og levende menigheter kan fortsette uten den overordnede folkekirkestrukturen. Derfor må ikke omsorgen for enkeltmennesker gjøre oss blinde for institusjonskritikken.

Samtidig blir også rommet for disse menneskene mindre. Vi kjenner flere prester og ledere som har forsøkt å stå for klassisk kristendom, karismatisk liv eller evangelisk forkynnelse innenfor DNK, men som over tid har fått trøbbel, blitt presset ut eller forlatt kirken. Det er ikke unntak som tilfeldig skjer. Det er strukturelt.

Et system styrt av medlemsmasse og hierarki

DNK har en demokratisk struktur der alle medlemmer har innflytelse. Når flertallet av medlemmene ikke lever som kristne, ikke tror på Bibelen og deler sekulære verdier, får dette konsekvenser. En kirke der ikke-kristne medlemmer kan være med på å velge retning, får en grunnleggende sårbarhet.

Samtidig finnes et hierarki av biskoper, proster, bispekontor og menighetsråd som legger press på lokale sammenhenger. Selv om en lokal menighet ønsker å være tydelig, står den ikke fritt. Over tid kommer konflikten mellom levende evangelisk kristendom og institusjonens retning til overflaten.

Vi mener også at det lenge har vært misvisende å snakke om konservative biskoper i egentlig forstand. Hvis en biskop aksepterer at kirken kan ha to syn på et spørsmål der Bibelen kaller noe synd, da behandler biskopen det ikke som vranglære. Da er det ikke lenger en konservativ posisjon, men en moderat liberal posisjon.

To syn fungerer ikke når evangeliet står på spill

To-synsmodellen er et sentralt tema. Mange har behandlet likekjønnet samliv som om det kan sammenlignes med ulike dåpssyn. Men det holder ikke. Ulike dåpssyn innebærer normalt ikke at den ene siden kaller den andre synd. I seksualitetsspørsmålet handler det om hvorvidt noe er synd eller ikke.

Hvis noe er synd, er det kirkesplittende. Hvis en kirke sier at begge syn er innenfor, sier den i praksis at ingen av synene er synd. Da tvinges den konservative posisjonen til å akseptere den liberale. To syn høres fredelig ut, men i praksis avlyser det syndsbegrepet på det aktuelle området.

Den liberale siden har forstått dette bedre enn mange konservative. Når Oslo-biskopen ikke vil ansette prester som nekter å vie likekjønnede, setter hun faktisk en grense. Det er biskopers jobb å sette grenser for lære. Problemet er at hun verner om feil evangelium. Men selve impulsen om at en kirke ikke kan leve med gjensidig utelukkende evangelier, har hun rett i.

Hvorfor dette er vranglære

Vi forklarer hvorfor vi bruker så sterke ord. Kristen tro står på evangeliet: Jesus døde for våre synder og stod opp igjen. Korset er ikke bare et symbol. Det betyr at synden er virkelig, at vi trenger tilgivelse, og at frelse ikke bare er en vag opplevelse av å være elsket.

Hvis synd forsvinner, forsvinner også behovet for korset. Hvis mennesker ikke trenger å bekjenne synd, vende om, tro på Jesus og ta imot tilgivelse, trenger de heller ikke evangeliet. Da blir korset overflødig, og kristendommen forandres til noe annet.

Det er derfor vi reagerer. Ikke fordi vi har et særskilt oppheng i likekjønnet samliv som isolert kampsak. Vi har et oppheng i evangeliet. Når en kirke begynner å omdefinere synd, frelse, korset, oppstandelsen og Jesu kjærlighet, da står vi ved kjernen. Seksualitetssakene er symptomer på en dypere evangeliekrise.

Nostalgi, tilhørighet og avgudsdyrkelse

Vi forsøker også å forstå hvorfor gode kristne mennesker fortsatt holder fast ved DNK. Mange har møtt Gud der. Noen ble konfirmert, døpt, gift, sunget i kor, hatt en god prest, tilhørt et lokalt fellesskap eller opplevd kirkerommet som del av familiehistorien. Nostalgi og tilhørighet er sterke krefter. De skal ikke latterliggjøres.

Men de kan bli farlige hvis vi gjør at vi bevarer en organisasjon fremfor evangeliet. Når kjærlighet til historie, bygg, tradisjon, kirkesamfunn eller organisasjon blir sterkere enn lojaliteten til Jesus og Guds ord, nærmer vi oss avgudsdyrkelse. Det høres hardt ut, men det er den bibelske kategorien: Noe annet settes over Jesus.

Eksempelet fra Metodistkirken i Bergen brukes for å vise at dette ikke bare gjelder DNK. Når et kirkesamfunn går liberal retning, og lokale kristne ikke vil bryte fordi de er mer knyttet til organisasjonen enn til evangeliet, skjer den samme mekanismen.

Den norske kirkes hegemoni må utfordres

Vi mener frikirkelige kristne altfor lenge har hatt en slags forsiktig respekt for DNK. Man støtter den ikke, men snakker heller ikke tydelig om den. Det mener vi er feil. DNK har fortsatt enorm symbolsk makt. Når noe skjer i norsk kristenhet, rykker ofte prest, prost eller biskop ut som om de representerer kristendommen i Norge.

Vi anerkjenner ikke denne autoriteten. Det står ingenting om folkekirker, statskirker eller Den norske kirke i Bibelen. Historisk ble DNK heller ikke født ut av vekkelse, men av en politisk prosess knyttet til reformasjonen, danskekongen og statsmakt. Gud har brukt DNK, ja. Mange har blitt kristne gjennom den, og den har preget norsk kultur dypt. Men den historiske rollen gir ikke en varig åndelig autoritet.

Derfor må hegemoniet brytes. DNK representerer ikke lenger kristne i Norge. Likevel oppfattes biskopene av medier, politikere og folk flest som kristendommens offisielle stemme. Når de forkynner noe vi mener er et annet evangelium, må vi si tydelig at de ikke taler for oss.

Kontaktflaten som ikke lenger forkynner evangeliet

Et av de vanligste argumentene for DNK er den store kontaktflaten. Dåp, konfirmasjon, begravelser, høytider, skolehistorie og lokalkirke har gjort at DNK har nådd bredt ut i folket. Vi anerkjenner at dette har hatt verdi. Bibelkunnskapen i Norge var høyere da kirken og skolen var sterkere koblet. Mange har fått gode ting gjennom DNK.

Men spørsmålet er hva som forkynnes gjennom kontaktflaten nå. Hvis evangeliet faktisk forkynnes, kan vi glede oss over det. Men når det som forkynnes mange steder er et budskap om at mennesker ikke trenger å bli frelst, blir kontaktflaten farlig.

Å forkynne at synd ikke finnes, at alle er trygge fordi Gud er kjærlighet, og at omvendelse ikke er nødvendig, leder mennesker vekk fra Jesus. Da er det ikke lenger nok å si at "evangeliet forkynnes i alle fall". Problemet er at et annet evangelium forkynnes med stor kirkelig autoritet.

Til de lavkirkelige lutherske miljøene

Vi vender oss særlig til lavkirkelige lutherske miljøer som Misjonssambandet, Normisjon og Indremisjonsforbundet. Mange av disse har hatt en historisk og ofte utydelig kobling til DNK. De har vært "i kirken, men ikke i kirken", med bedehus, forsamlinger og egne fellesskap, men samtidig en slags formell eller følelsesmessig tilknytning til folkekirken.

Vi er glade for at flere av disse miljøene har bygget menigheter, forsamlinger og egne trossamfunn. Det er nytestamentlig riktig at lokale menigheter forkynner evangeliet, døper, feirer nattverd, bygger disipler og leder mennesker i fellesskap. Derfor sier vi tydelig: Bryt med DNK. Ikke fordi vi er imot luthersk teologi, men fordi koblingen til institusjonen Den norske kirke ikke lenger tjener evangeliet.

Hans Nielsen Hauge nevnes som en historisk skikkelse som virket i og rundt kirken, men også ble forfulgt av stat og kirke gjennom konventikkelplakaten. Om hans kobling til kirken var visdom eller tidens begrensning, lar vi stå åpent. Men i vår tid mener vi at bruddet er overmodent.

Ikke-binær prest og prester som tviler på Gud

Mot slutten trekker vi frem to aktuelle symptom-saker. Den ene handler om den første åpne ikke-binære presten som står frem i DNK. Det mest slående er ikke bare saken i seg selv, men hvor lite motstand den vekker. Homofilisaken var en stor konflikt på 1990-tallet. Nå er vi kommet dit at en prest som offentlig avviser mann/kvinne-kategorien knapt skaper teologisk jordskjelv.

Vi anerkjenner at mennesker kan oppleve vanskelige og ekte følelser rundt kjønn. Poenget er ikke å late som om de ikke føler det de føler. Men som kristne må vi forholde oss til Skaperen. Potten kan ikke si til pottemakeren: Hvorfor laget du meg slik? Gud har skapt oss som mann og kvinne, i sitt bilde, med hensikt. Å omfavne en identitet som nekter å ta imot det skapte, blir derfor teologisk alvorlig.

Den andre saken handler om prester som tviler på Gud. Også her blir responsen fra biskopene symptomatisk: Det er rom, det avgjørende er ikke graden eller kvaliteten på prestens tro, og man spør gjerne hvilken Gud det er man ikke tror på. Vi anerkjenner at alle kan ha feil gudsbilder som må renses. Men i DNK blir dette ofte en åpning for at man nærmest kan skape den guden man selv vil tro på.

Finnes det håp?

Når spørsmålet stilles på slutten, svarer vi rungende nei dersom spørsmålet gjelder DNK som institusjon. Vi bruker bildene av et synkende skip og et brennende hus. Hvis et skip synker, hopper man i livbåten og kommer seg bort fra dragsuget. Hvis et hus brenner, løper man ut.

Teologisk kan vi alltid si at Gud kan gjøre hva som helst. Ingenting er umulig for ham. Vekkelse kan komme. Gud kan gripe inn. Men vi tror ikke bare at Gud gjør hva som helst i enhver institusjon uavhengig av forutsetninger. Bibelen taler om vantro, forherdelse, omvendelse og betingelser for vekkelse. Derfor tror vi ikke at Gud kommer til å fornye DNK gjennom den eksisterende institusjonen slik den står.

Men dette er ikke håpløshet for Norge. Evangeliet går frem. Guds menighet er ikke DNK. Det finnes håp for landet, for lokale menigheter, for nye fellesskap, for frelse, for forkynnelse, for vekkelse og for Guds rike. Det er bare DNK som institusjon vi mener går nedover, ikke evangeliet.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en kontant advarsel og et like kontant håp. Advarselen er: Kom dere ut av Den norske kirke som institusjon. Ikke la nostalgi, tradisjon eller kulturell lojalitet binde dere til en struktur som forkynner et annet evangelium.

Håpet er: Evangeliet trenger ikke DNK for å gå frem. Jesus bygger sin menighet. Kristne kan samles, forkynne, døpe, feire nattverd, bygge familier, reise menigheter, vitne og leve under Guds ord uten folkekirkens hegemoni. Det er ikke Guds rike som synker. Det er en institusjon som har mistet evangeliet. Da må vi velge evangeliet.