Ep.67 - Julekalender og julefjas

Kort oppsummering

Dette er en kort og lett romjulssamtale etter at julekalenderen med Kulturkrigens 24 teser er fullført. Vi puster ut, ser tilbake på hvorfor kalenderen ble så tydelig teologisk, og sier høyt at vi egentlig aldri blir lei av å snakke om Jesus, evangeliet og Bibelen. Selv om mange finner Kulturkrigen gjennom tyngre kulturkritikk, woke-debatter, ideologi og samfunnsanalyse, er det evangeliet som er sentrum.

Episoden er også bevisst mindre stram. Den handler litt om kalenderen, litt om DNK-debatten, litt om hva som kanskje kommer videre, og en del om juleferie, familie, filmer, planer og vanlig fjas. Nettopp det gjør episoden til en slags pustepause. Etter en intens desember med mye teologi blir tonen løsere, men retningen er den samme: Kulturkrigen gir bare mening dersom den springer ut av kjærlighet til Jesus og et ønske om at mennesker skal høre evangeliet.

Etter kalenderen: mer Jesus enn kulturkrig

Vi starter med å konstatere at julekalenderen er ferdig. Det kunne vært naturlig å være lei av sitt eget prosjekt etter 24 dager med daglige episoder, men følelsen er egentlig motsatt. Det er godt å ha snakket så mye om Jesus, evangeliet og de grunnleggende sannhetene i kristen tro.

Det sier noe viktig om hva Kulturkrigen er. For noen lyttere er det kanskje de mer polemiske episodene som trekker: Pride, woke, Den norske kirke, ideologier, feminisme, kjønn, familie og samfunn. Men hvis alt dette ikke fører oss tilbake til evangeliet, blir prosjektet feil. Vi er ikke mest begeistret når vi får være sinte på kulturen. Vi er mest hjemme når vi får snakke om Jesus.

Derfor var det egentlig sunt at kalenderen ble så bibelsk og teologisk. Den minnet både oss og lytterne om sentrum. Kulturkrig uten evangelium blir fort bitterhet, identitetspolitikk fra høyre eller bare enda en måte å være irritert på. Kristen kulturkamp må springe ut av en dypere glede: at Kristus er sann, at evangeliet frelser, og at Guds ord faktisk viser oss virkeligheten.

DNK-debatten handlet egentlig om evangeliet

Julekalenderen kan ikke forstås løsrevet fra debatten om Den norske kirke. Vi hadde anklaget DNK for å svekke eller forlate evangeliet, og da måtte vi også svare på hva vi mener evangeliet er. Det var ikke nok å kritisere institusjonen, biskoper, folkekirkemodell eller liberale utviklingstrekk. Vi måtte legge noe positivt på bordet.

Derfor ble kalenderen en slags forlengelse av DNK-debatten, men på en bedre måte. I stedet for bare å peke på hva som er galt, forsøkte vi å løfte frem de sannhetene som må være klare dersom kirken skal være kirke: Bibelens autoritet, korset, oppstandelsen, synd, omvendelse, tro, dom, evig liv, dåp, Ånden, Jesus som Herre, menigheten, identitet i Kristus, skaperordningen og Jesus selv.

Det gjør også at kritikken av DNK ikke kan reduseres til en intern kirkepolitisk irritasjon. Striden står om evangeliet. Hvis en kirke ikke lenger forkynner synd og nåde klart, hvis den ikke kaller mennesker til omvendelse og tro, hvis den ikke tør å si at Jesus er Herre over hele livet, da har den mistet mer enn konservative formuleringer. Den har mistet selve oppdraget.

Fra planlagt filosofkalender til teologisk kalender

Opprinnelig skulle årets kalender handle om filosofer. Det lå mange navn klare, og det er fortsatt et prosjekt som passer godt for Kulturkrigen. Filosofene former vår tids selvforståelse, ofte uten at folk vet det. Å snakke om dem er en god måte å forstå hvordan moderne mennesker tenker om frihet, kropp, identitet, makt, sannhet og moral.

Men timingen ble feil etter DNK-debatten. Når spørsmålet om evangeliet først var kommet så tydelig på bordet, måtte filosofene vente. Det viktigste akkurat da var ikke å forklare flere idehistoriske strømninger, men å avklare det kristne grunnlaget vi står på når vi vurderer dem.

Dette gjør ikke filosofiprosjektet mindre viktig. Det peker heller på rekkefølgen. Før vi analyserer kulturen, må vi vite hvilken sannhet vi analyserer den ut fra. Før vi kritiserer moderne filosofi, må vi være rotfestet i Skriften. Før vi viser hvor vår tid tar feil, må vi vite hva Gud har sagt er rett.

For lyttere som kom for de tunge sakene

Vi erkjenner at noen lyttere kanskje kom for kulturkrigen i smalere forstand og fikk mer Bibel enn de hadde forventet. Kanskje noen ikke-kristne eller kulturkonservative lyttere har likt episodene om woke, ideologi og samfunn, men syntes julekalenderen ble vel mye Jesus. Det får være greit.

Det er likevel ingen grunn til å beklage at Kulturkrigen er kristen på ordentlig. Hvis kritikken av tidsånden bare blir et forsvar for en litt eldre moral, mister den kraften. Vi vil ikke bare tilbake til et mer konservativt Norge. Vi vil at mennesker skal møte Jesus, bli frelst, leve som disipler og tenke sant om Gud, mennesket og verden.

Samtidig kan kalenderen være nyttig nettopp for oss som ikke allerede deler troen. Den gir et mer samlet bilde av hva kristen tro faktisk sier. Mange kjenner bare kristendom som kultur, tradisjon, politisk markør eller moralsk irritasjonsmoment. Her får de høre at kristen tro handler om en Gud som taler, en frelser som dør og står opp, mennesker som må omvende seg, og et nytt liv som leves i fellesskap.

Fjaset, juleferien og den menneskelige tonen

Etter de mer alvorlige refleksjonene glir episoden over i den lettheten tittelen lover. Det blir snakk om juleferie, familieliv, reiser, opptakspauser, julefilmer, gamle DVD-er og hverdagslige planer. Det er ikke alt som må bli en stor analyse. Noen ganger er det også riktig å la Kulturkrigen være en samtale mellom to mennesker som har levd et intenst desemberløp og nå skal hjem til familie og høytid.

Denne delen kan virke perifer, men den har sin egen verdi. Den minner om at kristent liv ikke bare er debatt, teser og lærestrid. Det er også rytme, hjem, hvile, vennskap, barn, familie, tradisjoner, latter og helt vanlige ting. Hvis evangeliet ikke kan lande i et faktisk liv, har vi forstått det for smalt.

Det hintes også om videre planer, kanskje mer skriving og kanskje større prosjekter i året som kommer. Men ingenting presses frem. Tonen er mer romjul enn strategi. Etter en kalender som satte opp 24 grunnsannheter, er det fint at neste lyd fra oss ikke er en ny kampanje, men et pusterom.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at julekalenderen gjorde noe viktig med retningen. Den viste at Kulturkrigen ikke først og fremst drives av irritasjon over samtiden, men av troen på at evangeliet er sant og godt. Vi kan snakke om ideologi, samfunn og kirke, men det må alltid ende dypere enn kritikk.

Episoden er ikke laget for å bære den største teologiske tyngden. Den er en lett avrunding. Men den sier likevel noe sentralt: Vi går ikke lei av Jesus. Og dersom vi noen gang skulle gjøre det, ville Kulturkrigen ha mistet hjertet sitt.