Ep.84 - Henrik Beckheim || Søken etter sannhet, moderne avguder, ondskap og Israel

Kort oppsummering

Med Henrik Beckheim får vi en lang samtale om sannhet, ideologi, selvets avgud, modighet, ondskap, Israel, antisemittisme og hva det koster å bruke stemmen sin når alle andre helst vil tie. Henrik kommer ikke fra vår konservative kristne inngang, men som sekulær jøde og agnostiker med sterk sannhetstrang ser han mange av de samme frontene: kjønnsideologi, woke, postmodernisme, barns sårbarhet, Israel-hatet og en kultur som har mistet evnen til å skille mellom godt og ondt.

Det som binder samtalen sammen, er kampen om virkeligheten. Hvis sannhet underordnes følelser, hvis individets opplevelse får styre alles språk, hvis selvet settes øverst i verdihierarkiet, og hvis ondskap forklares bort som sykdom eller undertrykkelse, mister samfunnet både moral, mot og dømmekraft. Vi står igjen med en infantil kultur der alle vil bli bekreftet, få likes og unngå risiko. Mot dette løfter vi frem sannhet, offer, modighet, Guds skapelse, jødisk-kristen arv og plikten til å nekte å være med på løgnen.

Henrik Beckheim og nysgjerrigheten som metode

Henrik presenterer seg som fotograf, podkaster, far og et nysgjerrig menneske. Henrik Beckheim Podcast startet uten snever nisje, på tvers av rådene han fikk om korte episoder og tydelig avgrensning. Den røde tråden ble heller søken etter sannhet, flere nyanser og dypere innsikt. Han vil forstå mennesker, systemer, politikk, relasjoner og det som faktisk skjer i samfunnet.

Det gjør at han trekkes mot temaer andre unngår. Når noe er politisk ukorrekt, betent eller vanskelig å snakke om, blir det ofte nettopp der han går. Kjønn, transideologi, barn og unge, Israel, Palestina og antisemittisme er derfor blitt sentrale spor hos ham. Han beskriver en slags motstrømsimpuls: Hvis ingen tør å snakke om det, må det snakkes om.

Vi kommer fra en klassisk, konservativ kristen synsvinkel og forsøker å grunnfeste alt i Bibelen. Henrik beskriver seg ikke som kristen, men som agnostiker med jødisk bakgrunn. Han er åpen for Gud, avviser ateisme som for skråsikker, og har etter 7. oktober blitt mer interessert i jødisk historie, Tanach, Moses, Pesach og det som binder jødedom og kristendom sammen.

Dermed oppstår en interessant allianse. Konservative kristne, biologer, sekulære jøder, klassiske liberale, kritiske feminister og andre kan møtes i noe felles: De orker ikke mer av løgnen. De vil holde fast ved at noe faktisk er sant.

Sannhet mot den flytende verden

Henrik beskriver woke og postmodernisme som et angrep på sannhet. Ideologien ber oss slutte å tro at det finnes noe fast. Kategorier blir undertrykkende. Mann og kvinne må oppløses. Biologi, forskning og objektive rammer mistenkeliggjøres hvis de ikke passer inn i den nye fortellingen.

Sannhet og følelser har byttet plass. I en sunn orden står sannhet øverst og følelser under. Følelser er reelle, men de må ikke styre virkeligheten. I dagens kultur blir det ofte motsatt: Hvordan jeg føler meg i dag, blir viktigere enn hva som faktisk er sant. Det påvirker ekteskap, moral, identitet, språk og samfunn.

Pronomenkravet blir et tydelig eksempel. Et menneske sier ikke bare "dette er min opplevelse", men krever at alle andre må endre språk og virkelighetsforståelse etter den opplevelsen. Dermed blir "min sannhet" ikke privat, men et krav om at min sannhet skal bli din sannhet.

Det er logisk inkonsekvent, men logisk inkonsistens er ikke nødvendigvis et problem i et system der logikk selv kan avvises som undertrykkende. Når kritisk teori og nyere antirasisme kan omtale logikk som hvit eller patriarkalsk, er det ikke lenger et mål at ting skal henge sammen. Følelsen og maktfortellingen får stå over virkeligheten.

Militant postmodernisme

Vi skiller mellom en eldre, mer individualistisk postmodernisme og den mer militante formen vi ser nå. På 1990-tallet kunne "min sannhet" bety at jeg gjør mitt og du gjør ditt. I dag blir "min sannhet" et dogme andre må underordne seg. Den indre opplevelsen skal bli ytre lov.

Kjønnsideologi er det mest åpenbare eksempelet. Matt Walsh-dokumentaren What is a Woman? nevnes som et avslørende møte med tenkning der biologiske fakta om kjønn erstattes av individets opplevelse. Om en fugl, kylling eller person har kjønn, flyttes fra kropp og biologi til følelsesmessig selvforståelse.

Hvis et samfunn bygger på at hvert individ ikke bare kan definere sin egen sannhet, men også tvinge alle andre til å forholde seg til den, får vi sivilisasjonssammenbrudd. Uenighet kan vi leve med. Ulike verdensbilder kan vi leve med. Men da må vi ha et felles grunnlag for å være uenige. Når også det grunnlaget oppløses, forsvinner uenighetsfellesskapet.

Det blir en kultur der grenser brytes, voksne behandles som barn, og følelseslivet blir alt. Henrik bruker bildet av en barnehage med ekstremt narsissistiske barn der de voksne heier på at barna tråkker over alle andres grenser fordi "det er din sannhet".

Selvet som avgud

Jordan Petersons språk om verdihierarki blir brukt som bro til et kristent poeng: Det som står øverst i verdihierarkiet ditt, er i praksis din gud. Som kristne forsøker vi å ha Gud øverst. Hvis noe annet tar den plassen, kaller vi det en avgud.

I vår kultur har mange satt selvet øverst. Da blir jeg min egen gud. Mine følelser, mine behov, min opplevelse og min identitet står over alt annet. Det er oppskriften på selvrefererende undergang, for da kan ingen lenger korrigere meg. Alt jeg sier blir rett fordi jeg sier det. Alt jeg gjør blir legitimt fordi det kommer fra meg.

Alle vet hvor uutholdelig slike mennesker er å være rundt. Narsissisme ødelegger relasjoner. Likevel bygger samfunnet i økende grad strukturer som oppdrar barn og unge inn i nettopp dette: Dine behov først. Din opplevelse er sannheten. Andre må tilpasse seg deg.

Barnehageeksempelet gjør dette konkret. Henrik forteller om søsteren som jobber i barnehage og ser stadig større krav fra foreldre om at barnehagen skal tilpasse seg barnets opplevelser, diagnoser, fobier, matpreferanser og særkrav. Det blir mindre vekt på at barnet må lære rammer, grenser og fellesskap. Alt rundt barnet skal bøyes.

Oppdragelse, rammer og samfunnets tapte voksenhet

Vi trekker en linje fra barneoppdragelse til samfunn. Alle foreldre vet at barn ikke blir sunne av å få alt som de vil. De må lære at verden ikke dreier seg om dem, at andre har grenser, at man ikke kan ødelegge for andre bare fordi noe er gøy, og at følelser må underordnes virkelighet og ansvar.

Alf Kåre bruker et hverdagsbilde fra bilen: Barna vil klatre inn og ut mens han rydder og støvsuger, men de drar skitt inn og ødelegger det han holder på med. Da må han sette seg ned og si at verden ikke handler om dem. Det er helt grunnleggende oppdragelse.

Men som samfunn slutter vi ofte å gjøre det samme. Vi later som tydelige normer er undertrykkende. Vi sier ikke lenger at noe er rett, godt, sant eller galt på en måte som kan stå over individets følelse. Dermed mister vi voksenheten.

Et samfunn trenger normer. De kan misbrukes og bli for trange, ja. Men uten normer blir fellesskapet et kaos av selvdefinerende individer. Da høster vi selvsentrerte unge voksne, skjøre institusjoner og en offentlighet der alle er redde for å krenke, men få tør å oppdra.

Terapi, psykisk helse og selvfokuset som gjør oss sykere

Samtalen går videre til psykisk helse. Vår tid snakker enormt mye om psykisk helse, særlig blant unge. Det er ikke galt å ta psykisk helse alvorlig, men vi spør om noe av fokuset faktisk gjør oss sykere. Hvis unge hele tiden oppfordres til å gå runder rundt egne følelser, grave i seg selv og overvåke sin indre tilstand, kan selvbevisstheten bli en felle.

Henrik peker på at det ofte hjelper å flytte fokus ut. Skal man på en scene og er nervøs, hjelper det å tenke på budskapet eller menneskene i rommet, ikke på egen puls og frykt. I Kompani Lauritzen fikk en deltaker som var fanget i negativitet, råd om å hjelpe andre. Det brøt sirkelen.

Dette er dypt kristent. Nestekjærligheten retter blikket bort fra selvet. Jesus gir sitt liv. Kjærlighet er ikke selvopptatt egenkjærlighet, men selvoppofrende kjærlighet. Det betyr ikke at mennesket skal utslette seg selv, men at kjærligheten er rettet mot noen andre.

Når en kultur hele tiden lærer oss å se innover, måle følelsene og sette selvet øverst, får vi det ikke bedre. Vi blir mer urolige, mer skjøre og mer selvopptatte. Veien til liv går ofte gjennom å gi seg selv.

Offer, kunnskap og arven vi puster inn

Vi snakker om offer som et glemt gode. Å ofre er ikke å kvitte seg med noe verdiløst. Et offer koster fordi det er noe godt man legger ned for noe som er høyere. David-eksempelet fra Det gamle testamentet brukes: Han vil ikke ofre noe til Gud som ikke har kostet ham noe.

Dette står i kontrast til en kultur der ingen vil ofre noe. Hvis selvet står øverst, blir offer irrasjonelt. Hvorfor skulle jeg gi noe som koster meg hvis jeg selv er høyeste verdi?

Samtidig advarer vi mot intellektuell arroganse. Kunnskap kan blåse opp. Henrik forteller at han tidligere kunne se på utdanning og intellekt som det høyeste, men etter hvert oppdaget at beleste og intellektuelle mennesker ofte kan bli arrogante. Lucifer betyr lysbærer, den opplyste, og det ligger en advarsel i at opplysning uten ydmykhet kan bli stolthet.

Vi kobler dette til den jødisk-kristne arven. Vesten lever fortsatt på verdier den ikke alltid vet hvor kommer fra: menneskeverd, ytringsfrihet, rettssikkerhet, uskyld til det motsatte er bevist, individets verdi og begrensning av makt. Vi er som fisk som ikke vet hva vann er. Vi puster kristen luft uten å vite det. Når vi forsøker å kutte røttene, tar det tid før fruktene forsvinner, men de forsvinner.

Henrik sier, selv uten å være kristen, at han ser noe nær gudsbespottende i angrepet på mann og kvinne. Bibelen åpner med at Gud skapte mennesket som mann og kvinne, og nettopp dette angripes. Det er som om kulturen vil spotte skapelsen på det mest grunnleggende punktet.

Den stille majoriteten og fryktens luftslott

Et av de håpefulle sporene er at mange kanskje ikke tror på de progressive dogmene så dypt som offentligheten gir inntrykk av. Det finnes et enormt gruppepress, forsterket av sosiale medier, like-kultur og frykt for å bli stemplet som rasist, nazist, homofob eller hateful. Folk spør: Hva er den trygge meningen å ha?

Henrik får ofte høre: Jeg mener egentlig det samme, men hvordan tør du å si det? Vi har opplevd lignende. Folk som ikke er kristne, sier ofte at de er enige i nesten alt om kjønn, familie og kultur, selv om de ikke vet om vi tror på Gud. Mange tror at alle rundt lunsjbordet mener det NRK, avisene eller kultureliten signaliserer. Kanskje nesten ingen gjør det, men alle tror vi andre gjør det.

Dette skaper et kollektivt luftslott. To mennesker kan stå og snakke sammen som om de begge tror at kjønn er flytende, mens begge egentlig mener at det finnes to kjønn. Frykten får dem til å lyve for hverandre.

Her kommer Aleksandr Solzjenitsyns Live Not By Lies inn. I totalitære systemer får man beskjed om hva som er sant. Kanskje alle ikke kan rope fra barrikadene, men alle kan nekte å si løgnen. Motstandskampen begynner med å ikke aktivt delta i det man vet er usant.

Modighet som glemt dyd

Vi løfter frem modighet som en undervurdert dyd. Samfunnet snakker mye om snillhet, raushet, inkludering, mangfold og medgjørlighet, men mindre om tapperhet, mot og evnen til å stå for det som er sant.

Sannheten skal sette fri. Hvis alle lever etter det, får vi ikke situasjoner der mennesker står og lyver til hverandre fordi vi tror det er det den andre vil høre. Men sannhet krever risiko. Det er risiko ved å si noe, men også risiko ved å tie. Spørsmålet er hvilken risiko vi velger.

Henrik beskriver sin egen plattform som et ansvar. I dag kan man bygge en stemme uten å gå gjennom de gamle portvokterne. Det gir et privilegium, men også en moralsk plikt. Hvis man har sett noe sant, er man ansvarlig for å forvalte det.

Dette harmonerer med et bibelsk prinsipp: Den som har fått lys, har ansvar for å handle på lyset. Å late som man ikke ser, kan føles lettere, men det er ikke uskyldig når man faktisk har sett.

7. oktober, ondskap og Henriks jødiske historie

Samtalen dreier så inn på Israel og 7. oktober. For Henrik traff terrorangrepet i mellomgulvet. Brutaliteten, sadismen og gleden over å påføre smerte viste noe vår vestlige kultur ofte har mistet språk for: ren ondskap.

Han kobler det også til sin egen familiehistorie. Familien ble hentet i Norge, deportert av norsk politi til Tyskland og drept i gasskammer. Jødisk opphav var alltid et bakteppe, men etter 7. oktober ble det aktivert på en ny måte. Han kunne ikke gjøre noe for familien som ble tatt i 1942, men han kan bruke stemmen sin nå mot antisemittisme og jødehat.

Det norske reaksjonsmønsteret ble også et vendepunkt. De første dagene fantes det noe sympati for Israel. Så snudde det raskt. Overgriperen ble gjort til offer. Hamas klarte å kle seg i offerrollen, og norsk offentlighet, med sin offerkultur og undertrykker/undertrykt-briller, bet på.

Henrik mener Hamas både ønsket å drepe flest mulig jøder og å få verdenssamfunnet til å demonisere Israel i etterkant. De visste at Israel måtte svare, og at palestinske sivile dødsfall ville bli brukt i fortellingskrigen.

Undertrykker, undertrykt og blindheten for ondskap

Vi ser Israel-Palestina gjennom samme nymarxistiske og postmoderne skjema som preger andre kulturspørsmål: sterke mot svake, undertrykker mot undertrykt. Hvis en gruppe klarer å bli definert som svak minoritet, får den nesten uforbeholden moralsk støtte. Hvis en gruppe defineres som sterk, blir alt den gjør mistenkeliggjort.

Problemet er at dette skjemaet ikke tar ondskap på alvor. I Norge tror vi ofte ikke på ondskap. Vi tror på sykdom, traumer, fattigdom, forvirring, mangel på utdanning eller undertrykkelse. Hvis noen gjør noe ondt, må det egentlig være fordi de er skadet. Da blir Hamas infantilisert. Vi hører ikke på deres egen ideologi, religiøse motivasjon eller uttalte mål.

7. oktober-videoene gjorde det umulig å opprettholde en slik naivitet. Hamas-soldater filmet og publiserte selv handlingene sine. De jublet. De henrettet uskyldige, barn og familier. Det var ikke bare et desperat utbrudd. Det var ondskap.

Samtidig er det absurd at Israel, som er et lite land omringet av fiender og truet på eksistensen, alltid fremstilles som den absolutte undertrykkeren. Ser man bare på militær styrke i én konflikt, er Israel sterkere. Zoomer man ut, finnes det knapt et land i verden som er mer utsatt og truet.

Antisemittismen som skifter ham

Henrik forklarer antisemittismen som en kraft som stadig skifter form. Før var den religiøs. Så ble den etnisk og rasemessig. Etter Holocaust ble åpent jødehat mindre stuerent, og da kom antisionismen som ny form: Man sier ikke at man hater jøder, men at man er imot at jøder skal ha et land.

Sionisme blir dermed gjort til et ekstremt ord, selv om innholdet i sin enkleste form er at jøder har rett til et land å bo i. Det er ikke mer ekstremt enn å si at nordmenn har rett til et land som heter Norge.

Samtalen peker på hvor absurd det er at Israel noen ganger sammenlignes med nazister. De historiske nazistene forsøkte å utrydde jødene. Nå brukes nazistbegrepet mot jødenes stat. Slik blir antisemittismen en slange som stadig bytter ham, men fortsetter.

Dette er også grunnen til at Israel vekker et mørkere raseri enn mange andre saker. Henrik har fått mer hat og flere trusler for Israel-fokuset enn for kjønn og trans. Det handler ikke bare om politisk uenighet. Det virker dypere, mer aggressivt og mer åndelig ladet.

Israel, Hamas og spørsmålet ingen svarer på

Samtalen er tydelig på at sivile dødsfall i Gaza er grusomme. Hvert barn som dør, er en tragedie. Barn valgte ikke Hamas, flagg eller konflikt. Men vi må likevel stille det spørsmålet som ofte mangler i norsk offentlighet: Hva skulle Israel faktisk gjort?

Hvis Israel ikke gjør noe, blir israelske sivile drept. Hvis Israel går etter Hamas, dør palestinske sivile fordi Hamas gjemmer seg blant dem, i sykehus, nabolag og sivile strukturer. Valget er ikke mellom sivile dødsfall og ingen sivile dødsfall, men ofte mellom hvilke sivile som blir utsatt, og om en terrororganisasjon får fortsette.

Israel kunne unngått krig dersom Hamas la ned våpnene og friga gislene. Det var en reell vei ut. Hamas valgte den ikke. Vi ønsker mange sivile dødsfall fordi det styrker fortellingskrigen mot Israel. Dette krever at vi faktisk tror på ondskap og tar ideologi på alvor.

Henrik sammenligner med Afghanistan, Al Qaida, 11. september, IS og Mosul. Verdenssamfunnet godtok militær kamp mot terrororganisasjoner selv om sivile døde, fordi alternativet var å la terroren fortsette. Spørsmålet blir derfor hvorfor Hamas behandles annerledes enn IS. Hva skiller Hamas? At målet deres er jøder.

Den kristne forbindelsen til Israel

Vi løfter også et teologisk perspektiv. For kristne er Israel umulig å komme utenom. Jesus var jøde. Bibelen er full av Israel. Den kristne historien er uløselig knyttet til jødisk historie. Det betyr ikke at kristne må forsvare alt enhver israelsk regjering gjør, men det betyr at Israel ikke kan behandles som et hvilket som helst politisk objekt.

Når mennesker blir rasende bare Israel nevnes positivt, når antisemittismen blir så irrasjonell og aggressiv, er det vanskelig for oss som kristne å ikke se et åndelig element. Det er noe i hatet mot jødene som går dypere enn vanlig geopolitikk.

Henrik forteller at han har vært i kristne medier som Kanal 10 og opplevd et felles anliggende der. Bibelens ord om velsignelse og forbannelse knyttet til Israel sitter dypt i kristen tradisjon. Det gir en alvorlig grunn til å være varsom med å spotte, forbanne eller demonisere Israel.

Igjen er poenget ikke ukritisk politikk. Poenget er at kristne må se de åndelige, historiske og bibelske lagene i saken.

Barn, kjønn og neste kamp

Mot slutten vender Henrik tilbake til det som driver ham videre: urett, vedtatte sannheter som ikke kan utfordres, og særlig barn og unge. Han er opptatt av klima som et område der konsensus kan bli kvelende, men enda mer av kjønn og trans fordi det går direkte utover barn.

Barn møter Pride, uke 6, skolebøker, pubertetsblokkere, kjønnsbekreftende språk og en kultur som kan få dem til å tro at det er noe galt med oss hvis de ikke plasserer seg i et skeivt identitetsspråk. Det kan kamufleres som mangfold og frihet, men det kan også bli forvirring, overbehandling og feilbehandling.

Henrik kjenner dette som far. Han vil ikke at barna hans skal vokse opp i et land der de kan bli ledet inn i medisinske og identitetsmessige valg de senere spør foreldrene hvorfor de ikke stoppet.

Vi peker på at motstanden også vokser. Storbritannia, Norge, Sverige og helsefeltet begynner å sette flere grenser rundt behandling av barn og unge. Samtidig er ideologien allerede dypt inne i lærebøker, handlingsplaner, kommuner og offentlige sektorer. Kampen er langt fra over.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en sterk oppfordring til å elske sannheten mer enn tryggheten. Henrik viser at man ikke må komme fra samme teologiske sted for å se mye av det samme mørket. En agnostisk, sekulær jøde kan gjenkjenne at woke angriper sannhet, at selvets avgud gjør mennesker syke, at barn trenger beskyttelse, at antisemittisme er virkelig, og at ondskap ikke kan bortforklares.

For oss blir dette også en påminnelse om hvor dyp den jødisk-kristne arven er. Den gir oss sannhetsbegrep, menneskeverd, offer, modighet, familie, ansvar og språk for ondskap. Hvis vi river den bort, står vi ikke igjen med nøytral frihet, men med selvet som gud og følelsene som lov.

Vi trenger derfor mennesker som nekter å si løgnen. Ikke alle må gjøre alt. Ikke alle må stå på barrikadene. Men alle kan begynne med å ikke delta i det de vet er usant. Sannheten setter fri, men den krever at noen våger å tale den.