Ep.90 - Daniel Sæbjørnsen || Smilende mørkemenn om hvorfor vi må våge å forkynne sant om den bedre historien

Kort oppsummering

Vi sitter tre smilende mørkemenn i kjelleren med Daniel Sæbjørnsen og snakker om hvorfor kristne må våge å forkynne sant, også der sannheten er upopulær. Hovedsaken er ikke at vi elsker å snakke om seksualitet, abort, Pride eller kulturkrig. Vi vil snakke om Jesus. Men nettopp fordi Jesus er sannheten, må evangeliet forkynnes inn i de konkrete kampene der mennesker formes, forvirres og ledes bort fra Guds gode design.

Daniel arbeider med boken En bedre historie, og samtalen kretser rundt dette uttrykket. Kristen tro er ikke bare nei til tidsånden. Den er en bedre historie om kropp, seksualitet, ekteskap, barn, sannhet, frihet og menneskeliv. Hvis vi tier om bibelsk seksualitet, overlater vi forkynnelsen om seksualitet til andre krefter. Hvis vi bare sier "Jesus" uten å vise hvordan Jesus er Herre over kroppen, familien og kulturen, gjør vi evangeliet mindre tydelig, ikke mer tilgjengelig.

Smilende mørkemenn

Vi starter med å omfavne et begrep som ofte brukes mot konservative kristne: mørkemann. Daniel har gitt det en ny vri med "smilende mørkemann". Det sier noe viktig. Vi blir gjerne plassert i en mørk kategori av samfunnet fordi vi står for klassisk kristen tro om seksualitet, kjønn, familie og sannhet. Men vi vil ikke møte det med bitterhet, frykt eller aggressivitet.

Å være en smilende mørkemann betyr ikke å være ufarliggjort eller tannløs. Det betyr at vi faktisk tror historien vi forkynner er god. Vi tror ikke Guds bud er tyranni. Vi tror vi kommer fra en god Far. Derfor kan vi være tydelige uten å bli dystre, og alvorlige uten å miste gleden.

Dette setter tonen for hele samtalen. Vi skal ikke bare forsvare oss. Vi skal forkynne. Vi skal ikke bare reagere på ideologier. Vi skal vise hvorfor kristen tro er bedre, sannere og mer menneskelig.

Den bedre historien

Daniel forteller om bokprosjektet sitt og ønsket om å anvende klassisk kristen teologi på de store stridsspørsmålene i tiden. Han vil argumentere ut fra allmenn åpenbaring, skaperordning og Bibelens vitnesbyrd for en bedre historie om kropp, seksualitet og relasjoner.

Uttrykket "en bedre historie" er viktig fordi det flytter oss bort fra ren defensivitet. Vi tror ikke bare at tidsånden tar feil. Vi tror Gud har gitt en sannere fortelling om hva mennesket er, hvorfor kroppen betyr noe, hvorfor ekteskapet er godt, hvorfor barn er velsignelse, og hvorfor seksualitet trenger rammer.

Dette koster noe. Hvis alt man har, er et ønske om å være likt, gir det ingen mening å bli upopulær for kristen seksualetikk. Men hvis man har møtt Jesus, tatt imot evangeliet og sett at han er sannheten, blir prisen annerledes. Da er det ikke så stort å bli mislikt for å si noe sant.

Hvorfor vi må forkynne hele Guds råd

En av de viktigste delene av samtalen handler om frykten for å snakke om seksualitet og abort. Mange har tenkt at slike temaer bare ødelegger for evangeliet. Først må folk møte Jesus, og så kan man eventuelt snakke om moral senere. Vi forstår tanken, men mener den svikter i møte med vår tid.

Hvis vi ikke forkynner om bibelsk seksualitet, overlater vi seksualitetsforkynnelsen til andre. Verden forkynner allerede. Skolen forkynner. Mediene forkynner. Pride forkynner. Influensere forkynner. Da er ikke alternativet om mennesker skal formes eller ikke. Alternativet er hvem som får forme dem.

Vi er nødt til å forkynne hele Guds råd. Det betyr ikke at hver søndag skal handle om seksualitet, men det betyr at vi ikke kan tie om de områdene der kulturen aktivt forkynner noe annet enn Guds ord. Kristen moral er ikke et tillegg til evangeliet. Den er en del av de gode nyhetene, fordi Guds vilje er god for mennesket.

Sannhet som leder til Jesus

Daniel peker på at mennesker ofte gjenkjenner sannhet når den forkynnes tydelig. Vi opplever at sannheten gir fotfeste, og at den leder dem videre til Jesus. Dette er en viktig erfaring: Tydelighet skremmer ikke nødvendigvis mennesker bort. Ofte er det det uklare, diffuse og unnvikende som gjør kristen tro irrelevant.

Vi snakker om Salme 119 og kjærligheten til Guds lov. I luthersk tradisjon tenker mange automatisk på loven som noe som bare avslører synd og utilstrekkelighet. Det gjør den også. Men Guds lov er også god. Den gir liv. Den viser veien. Den er uttrykk for Guds karakter.

Jesus sier at han er sannheten. Men det betyr ikke at sannheten bare er privat eller subjektiv. Han er ikke sannheten for meg, men ikke for deg. Han er sannheten. Det forplikter alle mennesker. Derfor må vi forkynne med frimodighet, ikke som om vi presenterer en personlig preferanse, men som om vi vitner om virkeligheten.

Sannhet uten hardhet

Vi understreker at tydelighet ikke betyr hardhet. Hvis vi forkynner sant uten kjærlighet, har vi misforstått Jesus. Men hvis vi skjuler sannheten fordi vi er redde for å såre, misforstår vi også Jesus. Kjærlighet og sannhet kan ikke skilles.

Daniel trekker frem at det verste ofte er når folk sier én ting, men man merker at de ikke forteller sannheten. Den uærligheten er ikke kjærlighet. Den er feighet forkledd som omsorg. Mennesker trenger ikke at kristne later som vanskelige spørsmål ikke finnes. De trenger hyrder, forkynnere og ledere som deler ut sannhetens ord på rett måte.

Det handler heller ikke om å presse frem adferdsendring uten sjelsforvandling. Evangeliet handler om mer enn moral. Men nettopp fordi sjelen må forvandles, må sannheten forkynnes. Uten sannhet vet vi ikke hva vi trenger frelse fra eller hva Jesus kaller oss inn i.

Foreldrebildet og tilliten til Gud

Et sterkt bilde i samtalen er foreldrene som sier til barnet at det må legge seg. Barnet kan oppleve det som begrensning, men gode foreldre gjør ikke dette fordi de hater barnet. Vi gjør det fordi de elsker barnet og vet hva barnet trenger.

Slik er også Guds bud. Den grunnleggende kampen handler om vår tillit til Gud. Tror vi at han er en god Far? Tror vi at hans grenser kommer fra kjærlighet? Eller tror vi, slik slangen antydet i hagen, at Gud holder noe godt tilbake?

Dette gjelder særlig seksualitet. Kulturen forteller at frihet finnes i å bryte rammene. Evangeliet forteller at Gud har skapt rammene fordi han elsker oss. Hvis vi mister tilliten til Guds godhet, blir budene tunge. Hvis vi ser Guds hjerte, blir budene en del av den bedre historien.

Eurovision, Israel og medieblikket

Samtalen går også inn i Eurovision, Israel, Gaza, boikottpress og hvordan mediene rammer inn slike saker. Vi legger merke til hvor tydelig det ble at norske medier ikke bare formidler objektivt, men ser gjennom bestemte briller. Folkestemmene til Israel ble et interessant øyeblikk fordi de avslørte at befolkningen ikke nødvendigvis var i takt med mediefortellingen.

Eurovision ble også et kulturbilde på mer enn musikk. Sceneshow, aggressivitet mot Israel, okkult estetikk, slagord om kjærlighet og sekulære frelsesfortellinger kom til overflaten. Når et show forkynner "kjærligheten vil vinne", må vi spørre: Hvilken kjærlighet? Hva slags evangelium er dette? Hvilken virkelighet blir mennesker invitert inn i?

Poenget er ikke å overtolke alt, men å se at kulturen forkynner hele tiden. Den forteller historier om kjærlighet, frigjøring, identitet, rettferdighet og ondskap. Da må kristne fortelle en bedre historie, ikke trekke seg tilbake og late som offentlig kultur er nøytral.

Kulturkriger eller evangelieforkynnere

Mot slutten snakker vi om selve begrepet kulturkriger. Mange kaller oss det. Vi har kalt podkasten Kulturkrigen, og vi skjønner at det høres dramatisk ut. Men vi liker egentlig bedre å si at vi forsvarer evangeliet og forkynner Kristus der kampen står.

Vi kultiverer noe. Vi vil fremme det som er sant, godt og vakkert for mennesket. Men når man dyrker noe godt, må man også luke bort det som ødelegger. Hvis evangeliet skal lyde klart, må vranglære avsløres. Hvis Jesus skal forkynnes som Herre, må falske herrer navngis.

Derfor er ikke kulturkrig et selvstendig mål. Vi er ikke primært kulturkrigere. Vi er Kristus-folk. Men i en kultur der evangeliet angripes nettopp gjennom seksualitet, identitet, familie, kropp og sannhet, må evangeliet forkynnes akkurat der.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en sterk oppfordring til kristne ledere, foreldre, forkynnere og menigheter: Løft hodet. Ikke vær redd for å bli kalt mørkemann hvis du forkynner det som er sant. Men vær en smilende mørkemann, en som vet at Gud er god og at hans historie er bedre.

Vi må forkynne Jesus, og nettopp derfor må vi forkynne sant om kroppen, seksualiteten, ekteskapet, barna og kulturen. Sannheten er ikke en hindring for evangeliet. Sannheten leder til Jesus, for Jesus er sannheten.