Ep.104 - Kristine Banggren Gripsgård || Debatten om DNK og hvordan vi snakker med og om hverandre

Kort oppsummering

Vi får besøk av Kristine Banggren Gripsgård fra Vårt Land til en samtale som både handler om Den norske kirke, frikirkelig kritikk, retorikk, sannhet, evangeliet og hvordan kristne snakker med og om hverandre. Bakgrunnen er at Kristine har reagert på måten vi tidligere har omtalt Den norske kirke på. Hun mener vi traff en holdning i deler av frikirkeligheten der DNK blir behandlet som noe vi bare forholder oss til ved bryllup og begravelser, og ikke som en virkelig kirke, partner og del av kristenheten i Norge.

Samtalen blir viktig fordi den ikke bare handler om tone. Vi erkjenner at vi kunne formulert oss annerledes, særlig der letthet, distanse og retorikk gjorde kritikken mer sårende eller unyansert enn nødvendig. Samtidig står vi fast på substansen: Når ledende teologi i Den norske kirke bryter med klassisk kristen tro på samliv, bibelsyn og evangeliets kjerne, er det farlig. Spørsmålet blir derfor hvordan vi både søker sannhet, snakker sant og samtidig unngår å nedvurdere mennesker, fellesskap og tro på en måte som skader mer enn den hjelper.

Hvorfor Kristine kom

Kristine presenterer seg som debattleder og kommentator i Vårt Land, bosatt i Bergen, med bakgrunn fra både frikirkelighet, bedehus og Den norske kirke. Hun har selv sett DNK innenfra, blant annet gjennom familie og kirkelig liv, og hun reagerer på det hun opplever som en frikirkelig vane: at Den norske kirke snakkes om som mindre virkelig, mindre levende eller mindre verdifull enn frikirkelige sammenhenger.

Hun sier at hun opplever at vi i den tidligere samtalen fremførte noe hun mener er en uheldig holdning hos konservative kristne menn i frikirkeligheten. DNK blir behandlet som en trussel mer enn en partner. For henne er dette ikke bare retorikk. Det handler om mennesker, menigheter, barn, tro, liv, historie og en kirke som faktisk betyr mye for mange.

Vi tar imot kritikken som reell. Vi spøker litt med at selvkritikk kanskje ikke er podkastens sterkeste varemerke, men samtalen viser at vi faktisk ønsker å lytte. Samtidig er det tydelig fra starten at vi ikke bare skal beklage språk og late som substansen er borte. Vi vil finne ut hva som er retorikk, hva som er saklig uenighet, og hvor dyp uenigheten faktisk går.

Kritikken av vår DNK-retorikk

Kristine reagerer særlig på formuleringer som at Den norske kirke har utspilt sin rolle, eller at det kan være destruktivt å gå i DNK. Hun mener slike formuleringer både retorisk og substansielt kan skape avstand, bygge opp en ytre fiende og gjøre det vanskeligere å snakke sant på en måte som faktisk blir hørt.

Vi erkjenner at dersom vi skulle gjort noe av dette om igjen, ville vi sannsynligvis justert retorikken. Vi står for innholdet i kritikken, men ser at lettheten og distansen i måten vi snakket på, kan ha gjort at folk hørte oss som mer avvisende overfor hele DNK enn vi mente. Samtalen med Sofie Braut hadde allerede truffet oss på noe av det samme.

Dette er et viktig punkt: Å justere språk er ikke nødvendigvis å trekke tilbake sannhet. Noen ganger handler det om å rydde unna unødvendige hindringer, slik at selve saken kan komme tydeligere frem. Vi kan si at teologi er farlig uten å få det til å høres ut som om alle mennesker i alle DNK-fellesskap er uten tro, liv eller verdi.

Alle har mandat til å søke sannheten

Samtalen går videre inn i spørsmålet om mandat. Har vi som frikirkelige pastorer mandat til å tale om Den norske kirke? Kristine utfordrer måten dette kan høres ut på, men vi finner også et viktig felles punkt: Alle kristne har et mandat til å søke sannheten. Alle har et ansvar for å tåle sannheten. Og alle har rett til å si det vi mener er sant, rett og godt.

Det betyr at kritikk av DNK ikke i seg selv er illegitim. Vi trenger ikke være biskoper, DNK-prester eller medlemmer for å si noe om offentlig teologi som påvirker hele kristenheten i Norge. Samtidig har måten vi sier det på betydning. Kristine presser oss på om vi kunne sagt det vi mener uten å bruke ord som oppleves nedvurderende eller destruktive.

Vi skiller mellom mennesker og argumenter. Vi kan respektere mennesker uten å respektere teologien deres som sann. Vi kan elske folk, lytte til oss og anerkjenne oppriktig tro, samtidig som vi sier at visse argumenter, praksiser og læreposisjoner ikke er kristne eller er farlige. Dette skillet blir viktig gjennom hele samtalen.

Når saken ikke bare handler om samliv

Et avgjørende punkt er at vi ikke først og fremst opplever DNK-spørsmålet som en isolert samlivsdebatt. For oss handler det om bibelsyn, autoritet, synd, frelse og evangelium. Når ledelsen i Den norske kirke normaliserer lære vi mener bryter med Bibelen, er vi bekymret for mer enn én etisk sak. Vi er bekymret for hvilken tro som formes over tid.

Kristine peker på mangfoldet i Den norske kirke. Det finnes konservative, levende, bibeltro fellesskap. Det finnes mange lokale menigheter som ikke enkelt kan reduseres til det som kommer fra toppen. Det anerkjenner vi. Vi mener ikke at hvert eneste fellesskap i Den norske kirke er likt, eller at alle som går der tar skade hver søndag.

Samtidig svarer vi at teologi fra toppen over tid preger en kirke. Det som forkynnes, velsignes, normaliseres og institusjonaliseres, former mennesker. Derfor kan vi være oppriktig bekymret for barn, ungdom og kristne som blir stående i en kirke der ledende teologi beveger seg bort fra klassisk kristen tro. Det er ikke fordi vi hater DNK. Det er fordi vi tror lære faktisk betyr noe.

Hva er samme tro

Den dypeste delen av samtalen kommer når vi begynner å snakke om evangeliet og om det er respektløst å si at noen har en annen tro. Kristine reagerer på hvor sterkt og vondt det kan være å høre at ens tro ikke er den samme. Tro, liv og identitet er tett vevd sammen. Å få sin tro omtalt som en annen tro, er ikke en liten sak.

Vi forstår at det gjør vondt. Samtidig spør vi hvorfor det skulle være respektløst å si at vi faktisk tror forskjellig dersom uenigheten gjelder kjernen. Vi går til Johannes 3,16 og spør hva det betyr at hver den som tror på Sønnen ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Er fortapelse virkelig? Er frelse knyttet til tro på Jesus? Går det an å ikke tro og likevel ikke gå fortapt? Hvor tydelige premisser gir Bibelen for hvordan frelsen tas imot?

Her kommer forskjellen frem. Kristine vil gjerne holde fast på håpet om evig liv, men er tilbakeholden med å formulere fortapelse og frelsens grenser slik vi gjør. Vi sier at hvis vi er uenige om hvordan mennesker frelses, hva synd er, hva fortapelse betyr og hva evangeliet faktisk sier, da er vi ikke bare uenige om detaljer. Da snakker vi om kjernen i troen.

Trosbekjennelse, grenser og dialogens grense

Vi peker på at kristen tro alltid har hatt bekjennelser og grenser. Trosbekjennelsene sier ikke bare hva kristne tror på. De setter også grenser for hva som ikke er kristen tro. Det er ikke noe nytt vi finner på i en podkast. Kirken har alltid måttet skille mellom sant og falskt, evangelium og annet evangelium, kristen tro og noe som bruker kristne ord, men lander et annet sted.

Samtidig oppstår et vanskelig spørsmål: Hvor går dialogens grense? Kristine peker på at vi kan skape mer forståelse for hverandre og unngå å avfeie hverandre. Vi er enige i behovet for dialog. Men vi sier også at dialog ikke kan bety at sannheten forsvinner inn i en evig samtale uten konklusjoner.

Hvis noen har et helt annet bibelsyn, en helt annen forståelse av frelse og en helt annen måte å lese evangeliet på, må vi kunne si at forskjellen er grunnleggende. Det trenger ikke gjøre relasjon umulig. Men det gjør ærlig språk nødvendig.

Kristenkonservative som minoritet og kommunikasjonsansvar

Etter et teknisk avbrudd, der vi mister en del av samtalen og spøker med om det var et satanisk angrep, går samtalen videre inn i hvordan kristenkonservative kommuniserer i en tid der vi stadig mer blir en minoritet. Kristine peker på at det finnes et ønske om at samfunnet skal forstå, anerkjenne og være nysgjerrig på kristenkonservative. Da blir både ekstern og intern kommunikasjon viktig.

Hun spør i praksis hva som er mest hensiktsmessig hvis vi ønsker at Den norske kirke skal lytte, endre seg eller i det minste forstå kritikken. Bygger vi fellesskap? Skaper vi broer? Eller gjør vi avstanden større?

Vi kjenner igjen spørsmålet, men analyserer oppdraget litt annerledes. Vi ønsker gjerne reell samtale og påvirkning. Samtidig mener vi at det også finnes en profetisk og advarende oppgave. Noen ganger må kristne si klart fra selv om det skaper debatt. Vi får mye respons fra mennesker som står i press i hverdagen og trenger at noen sier tydelig det vi selv knapt får sagt høyt. Den effekten er også pastoral.

Barn, ungdom og den langsomme påvirkningen

Samtalen blir konkret når vi snakker om barn og ungdom i Den norske kirke. Vi presiserer at vi ikke mener alle lokale fellesskap i DNK er farlige på samme måte. Men vi er oppriktig bekymret for hva som skjer over tid når ledende teologi, undervisning og praksis beveger seg bort fra bibelsk kristendom.

Vi sammenligner det med at andre kristne miljøer kan være bekymret for å sende sine ungdommer til vår menighet hvis vi mener vår teologi eller praksis er problematisk. Det må de få lov til. På samme måte må vi få lov til å være bekymret for hva som former barn og unge i DNK.

Dette handler ikke om å se ned på mennesker. Det handler om å tro at forkynnelse, fellesskap, liturgi, seksualitetsundervisning og ledende lære faktisk former tro. Hvis en kirke over tid gir mennesker et annet syn på Bibelen, synd, kropp, ekteskap og frelse, må det tas på alvor.

En samtale som går i sirkel, men ikke står stille

Kristine sier på et tidspunkt at samtalen går i sirkel, og vi tar poenget. Den gjør det. Men noen ganger er det nettopp slik vanskelige samtaler må være. Man går rundt samme punkt flere ganger, ikke fordi ingenting skjer, men fordi man nærmer seg kjernen fra ulike vinkler.

Dette blir en del av verdien ved episoden. Vi blir ikke enige. Vi glatter ikke over forskjellene. Men vi får tydeligere frem hva Kristine reagerer på, hva vi faktisk mener, hvor vi kunne formulert oss bedre, og hvor vi fortsatt står hardt på substansen.

Mot slutten takker vi henne for at hun kom. Det er ikke en selvfølge at folk som er uenige med oss, vil sette seg ned i studio og ta samtalen. Vi sier også at vi liker at det blir debatt. At Kristine var uenig og sa fra, er ikke et problem. Det er en del av en sunnere offentlighet.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en nødvendig spenning. Vi må tåle kritikk av vår retorikk, og noen ganger bør vi faktisk endre måten vi snakker på. Det er mulig å være sannhetssøkende og samtidig erkjenne at ordvalg kan skape unødvendig avstand.

Men vi kan ikke redusere DNK-debatten til tone. For oss handler dette om evangeliet, Bibelen, frelse, synd og hva slags kristendom som gis videre til neste generasjon. Derfor må vi både snakke bedre og snakke sant. Vi skal ikke nedvurdere mennesker. Vi skal ikke late som alle lokale fellesskap er like. Men vi skal heller ikke tie når ledende teologi i en kirke beveger seg bort fra den troen vi mener Bibelen og den kristne kirke har gitt oss.