Ep.128 - Jarle Mong || Tilbake til skapelsen og behovet for hierarki, autoritet og rammer

Kort oppsummering

Jarle Mong tar oss tilbake til skapelsen for å forstå mann, kvinne, autoritet, hierarki, rammer og frihet. Samtalen begynner i historiske linjer og Israel, men lander i det helt nære: Hva er en god mann? Hvorfor trenger mennesker autoritet? Hvorfor er hierarki ikke i seg selv undertrykkende? Og hvorfor blir et samfunn uten rammer ikke fritt, men slitent, forvirret og svakt?

Hovedpoenget er at kristne ikke kan behandle makt, autoritet og hierarki som onde ting i seg selv. Gud er Skaper, Jesus er Herre, og vi skal leve evig i et rike med en god konge. Problemet er ikke autoritet, men syndig autoritet. Derfor må vi finne tilbake til skapelsesordningen, ikke som hersketeknikk, men som en trygg, livgivende orden der den sterke legger ned livet for den svake.

Historien som åpner perspektivet

Samtalen starter med historiske refleksjoner om Jerusalems ødeleggelse i år 70, romernes brutalitet, massakrer, Israel og jødenes plass i verdenshistorien. Det er en litt uvanlig inngang til en episode om skapelse og rammer, men den viser noe av arbeidsformen: vi må se de store linjene for å forstå vår egen tid.

Når vi romantiserer Roma, antikken eller gamle imperier, glemmer vi ofte volden, slaveriet og brutaliteten som lå under. Det samme gjelder moderne forestillinger om frihet og framgang. Vi kan lett få pene bilder av kulturer og ideer som i realiteten var nådeløse mot de svake.

Dermed blir historien en vaksine mot naivitet. Den minner oss om at sivilisasjon ikke er selvsagt, og at kristendommen har formet våre moralske reflekser mye dypere enn vi skjønner.

En bibelsk visjon for mannen

Jarle snakker om boken sin, Mer mann, og presiserer at det ikke handler om å bli mer mann i karikert forstand. Jesus er mannen over alle menn. Å bli mer mann er derfor å bli mer lik Kristus.

Han beskriver en kultur full av konkurrerende mannsbilder: den sinte mannen, den feminiserte mannen, den apatiske mannen, den hedonistiske mannen, den rovdyrlignende alfa-mannen, den selvoptimaliserende prestasjonsmannen og den patetiske underholdningsmannen som bare blir ledd av. Ingen av disse gir en hel bibelsk visjon.

Den gode mannen må finnes i skapelsen og i Kristus. Han er gitt ansvar for å beskytte, forsørge, lede, kultivere og gi seg selv. Han er ikke skapt for å gjøre seg selv til prosjektet. Han er skapt for fellesskap, familie, samfunn, tjeneste og selvoppofrelse.

Fra selvrealisering til selvoppofrelse

Et av de sterkeste bildene er kontrasten mellom Titanic og Costa Concordia. Da Titanic sank i 1912, var ryggmargsrefleksen at kvinner og barn skulle først i livbåtene, mens menn gikk ned med skipet. Hundre år senere, ved Concordia-ulykken, ble kapteinens og mannskapets flukt et bilde på noe som er gått tapt.

Poenget er ikke at alle gamle menn var helter eller alle moderne menn er feige. Poenget er at en kultur kan miste idealet om mannlig selvoppofrelse. Når det største prosjektet blir meg selv, min kropp, min prestasjon, min frihet og min opplevelse, mister mannen retningen.

Jarle setter dette opp mot både ekstrem alfa-kultur og myk passivitet. Den gode mannen er ikke bare tøff. Han er ansvarlig. Han bruker styrke til å verne, ikke til å dominere. Han gir seg selv for noe større enn seg selv.

Underholdningskulturens mann

Samtalen går innom hvordan film, serier og barnekultur former mannsbildet. NRK-julekalendere og populærkultur har ofte vist faren som dott, gulvteppe, ekstra barn eller komisk uansvarlig figur. Mannen blir enten farlig overgriper eller patetisk klovn.

Samtidig finnes det glimt av noe bedre, der mot, offervilje og ansvar vokser frem. Slike bilder betyr noe, for kultur former fantasien vår. Vi lærer ikke bare mannsbilder av foredrag og bøker. Vi lærer dem av historiene vi ser, ler av og lar barna vokse opp med.

Derfor er kulturkampen også en kamp om fantasi. Hvilke menn lærer gutter å beundre? Hvilke fedre får jenter tro at finnes? Hvilke idealer får plass i barne-TV, serier, humor og hverdagsspråk?

Nancy Pearcey og den nominelle mannen

Nancy Pearceys arbeid om maskulinitet blir brukt for å vise at kristen tro ikke automatisk gjør menn gode, men at levende kristen praksis faktisk former menn. Hun skiller mellom sekulære menn, nominelle kristne menn og menn som regelmessig lever i menighetsfellesskap.

Det interessante er at nominelle kristne menn kan komme dårligere ut enn sekulære. De kan plukke opp ord om mannens hodeansvar, men bruke dem som maktgrep. Aktivt kristne menn, derimot, scorer bedre på relasjon, ekteskap, ansvar og det hun kaller emosjonelt arbeid.

Det passer med en bibelsk forståelse. Hvis mannen er hode, betyr det ikke at han får herske. Det betyr at han skal elske sin kone slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den. Hodeansvar uten kors blir tyranni. Underordning uten Kristus blir undertrykkelse. Men i Kristus blir autoritet tjeneste.

Underordning som kristen karakter

Samtalen går dypt inn i hvorfor underordning er så vanskelig å forklare i vår tid. Mange hører ordet og tenker undertrykkelse. Men kristen underordning begynner med Jesus. Vi ble frelst ved å bøye oss for ham som Herre, og han viste sitt herredømme ved å gi sitt liv for oss.

Derfor kan ikke kristne bruke Efeserbrevet 5 som argument for å behandle en kone dårlig. Det er å lese teksten mot dens egen retning. Mannens autoritet modelleres på Kristus, som vasker føtter, legger ned livet og løfter sin brud.

Dette er vanskelig å forklare utenfra fordi det er relasjonelt og erfaringsbasert. Ektepar som lever dette godt, kommer ofte ikke til punktet der mannen må skjære gjennom. Vi snakker, lytter, ærer hverandre og finner vei sammen. Rollen ligger der, men ikke som klubbe. Den ligger der som ansvar.

Gode autoriteter gjør underordning mulig

Jarle peker på at egen erfaring med autoritet former hvordan vi hører ord som lydighet, hierarki og underordning. Han har hatt gode autoriteter: far, trenere, kapteiner, befal. Det gjør det lettere å forstå autoritet som trygghet.

Mange andre har motsatt erfaring. Autoritet har vært misbrukt. Foreldre, lærere, ledere eller pastorer har hersket, ydmyket eller skadet. Da blir skepsisen forståelig. Men misbruk av autoritet beviser ikke at autoritet er ond. Det beviser at syndige mennesker kan ødelegge gode ordninger.

Dette er et av de mest avgjørende skillepunktene. Moderniteten og marxistisk inspirert tenkning har ofte lært oss at makt først og fremst handler om undertrykkelse. Kristen tro sier at makt i seg selv kan være god fordi Gud har makt. Spørsmålet er hvem som har den, hvordan den brukes, og om den bøyer seg for Gud.

Hierarki som trygghet

Hierarki er et tabuord i vår kultur, men Jarle sier at det kan være trygt. Mennesket trenger å finne sin plass. I et godt hierarki behandles alle med verdighet, og rollene gir retning. Forsvaret blir et eksempel: ungdommer kan finne ro når de får rammer, roller, autoritet og klare forventninger.

Kristne kan ikke si at hierarki er galt i seg selv. Gud er Gud. Jesus er Herre. Bibelen snakker om rike, konge, autoritet, foreldre, eldste, menighet, ekteskap og lydighet. Vi skal ikke leve evig i et demokrati, men i et kongerike med en god konge.

Dette er provoserende for en kultur der frihet ofte forstås som fravær av alle grenser. Men kristen frihet er ikke grenseløs autonomi. Den er liv under en god Herre.

Skapelsen som manual

Skaperordningen blir et nøkkelord. Mann og kvinne er ikke sosiale tilfeldigheter. Kjønnspolaritet er guddommelig intensjon, ikke bare konstruksjon. Adam får oppdrag, Eva gis som hjelper, og sammen bærer de Guds bilde og mandat.

Dette må ikke karikeres som om alle menn og kvinner er like innenfor sine grupper. Men det finnes mønstre. Menn trekkes ofte mot oppdrag, konkurranse, risiko, styrke og systemer. Kvinner trekkes ofte tydeligere mot relasjoner, omsorg og helhet. Biologi, hormoner, kropp og skapelse betyr noe.

Når vi later som om kroppen ikke betyr noe, gjør vi mennesker forvirret. Når vi tar kroppen på alvor, kan vi lage rammer som hjelper både gutter og jenter. Skaperen kjenner møbelet han har laget. Det er lurt å følge manualen.

Gutter, skole og disiplin

Skoleverket blir et konkret eksempel. Mange gutter trenger disiplin, idrett, konkurranse, fysisk utfordring, klare rammer og voksne autoriteter. Når alt konkurransepreget tones ned, all smerte unngås og all disiplin mistenkeliggjøres, mister særlig gutter noe de trenger.

Dette betyr ikke at skolen skal bli brutal eller gammeldags på verste vis. Historier om skam, slag og autoritær undervisning viser at gamle systemer også kunne være ødeleggende. Men reaksjonen mot misbruk har gått så langt at mange klasserom nå mangler ro, respekt og læringsmiljø.

Det samme gjelder bredere i kulturen. Vi skjermer barn og unge mot stress, smerte og utfordringer, men da blir de ikke robuste. De må gradvis lære å tåle motstand, bære ansvar og stå i ubehag.

Teknologi, komfort og lav kostnad

Senere i samtalen går veien innom mobilavhengighet, avlogget-prosjekter, skoleinformasjon, foreldrekommunikasjon og teknologisk overflod. Her handler det ikke først og fremst om ideologi, men om en komfortkultur der nesten alt er lett, raskt og kostnadsfritt.

Men det er sunt at ting koster noe. Ikke bare penger, men tid, blod, svette, venting, disiplin og forpliktelse. Når terskelen for alt blir lav, mister vi filtre. Vi sender for mye informasjon, avlyser for lett, forplikter oss for lite, og bruker stadig mer tid på sekundære ting som stjeler fra kjerneoppgaven.

Dette gjelder skole, hjem og samfunn. Foreldre drukner i meldinger, lærere i dokumentasjon, barn i skjerm, og alle i logistikk. Spørsmålet blir: Hva er egentlig kjerneoppgaven? Å oppdra barn, gi undervisning, bygge karakter, danne mennesker. Alt som hindrer det må prøves hardere.

Lengselen etter rammer

Programmer som avlogget-konsepter, forsvaret og konkurransepregede formater treffer en nerve fordi mennesker lengter etter rammer. Når folk står opp tidlig, rer sengen, følger regler, legger bort mobilen, tåler ubehag og merker at de blir bedre mennesker, avsløres en sannhet: frihet uten orden er ikke nok.

Mange unge vil inn i forsvaret fordi de vil prøve seg. De vil finne ut hva som bor i dem. De vil ha motstand, struktur, fellesskap og test. Det bør få oss til å spørre om hverdagsinstitusjonene våre gir for lite av dette.

Rammer er ikke fienden. Gode rammer er en gave. Vi gjør det mulig å vokse, hvile, tjene, lære og elske.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at kampen om autoritet, hierarki og rammer egentlig er en kamp om Gud. Hvis Gud er god Herre, kan ikke all autoritet være ond. Hvis Jesus er konge, kan ikke all underordning være undertrykkelse. Hvis skapelsen har en orden, kan ikke frihet bety å oppløse alt.

Vi trenger ikke tilbake til hardhet, skam og maktmisbruk. Vi trenger tilbake til god autoritet, tydelige rammer, skapelsesvisdom og menn som legger ned livet for andre. Det er ikke mindre frihet. Det er friheten under en god konge.