Ep.58 - Jarle Mong || Å være forankret i et fundament vi kan hvile i, sunn og sann maskulinitet, autoritet og evangeliet.

Kort oppsummering

Vi har med Jarle Mong til en samtale om kristen motkultur, fundament, autoritet, maskulinitet og evangeliet. Jarle kommer inn som lærer, skribent, firebarnsfar og tidligere fotballspiller, med erfaring fra skole, offentlig debatt og kristent ungdomsarbeid. Samtalen beveger seg fra hans vei inn i skrivingen til et større spørsmål: Hva skjer når kristne ikke lenger kan lene seg på et kulturelt grunnfjell som alle delte?

Hovedpoenget er at vi trenger et fundament vi kan hvile i. Den gamle kristenkulturelle paraplyen er borte. Skolen, mediene og tidsånden formidler stadig oftere noe som står i direkte konflikt med kristen virkelighetsforståelse. Da holder det ikke å sende barna på leir og håpe at de klarer seg. Vi må bygge, forsvare, disiplinere, undervise, elske og stå. Og vi må gjenvinne en kristen forståelse av autoritet og maskulinitet som ikke er maktmisbruk, men tjenende styrke.

Jarle Mong, skrivingen og det offentlige rommet

Jarle forteller om bakgrunnen sin fra Egersund, 16 år på Jæren, fotballen i Bryne, lærerjobben og flyttingen til Framnes i Hardanger. Han er gift, firebarnsfar, har undervist i fag som psykologi, historie, religion og toppidrett, og har etter hvert blitt en tydelig skribent i aviser som Jærbladet, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Dagen.

Skrivingen begynte ikke som et stort prosjekt. Det startet med blogg, invitasjoner til å skrive lokalt, og en opplevelse av at det var meningsfullt å bruke ord til å løfte frem saker han brydde seg om. Etter hvert åpnet Bergens Tidende en dør, og Jarle erfarte at det faktisk fantes en plass for en verdikonservativ kristen stemme i en stor offentlig avis.

Vi kjenner ham igjen som en skarp penn i kulturkrigsspørsmål. Han skriver ofte når han blir provosert av noe, men samtalen viser at det ikke handler om provokasjon for provokasjonens skyld. Det handler om at noen må si det som mange kristne tenker, men ikke alltid klarer å formulere offentlig.

Å være alene med et motstridende syn

Jarle beskriver at han har trening i å være en outsider. Som kristen i miljøer der ikke alle deler troen, og som en med motstridende syn i offentligheten, har han blitt vant til å måtte redegjøre for det han mener. Det er ikke nødvendigvis en svakhet. Det kan bygge en slags robusthet.

Vi snakker om at det faktisk kan være mer heroisk å være tydelig i hverdagsrommet enn å skrive kronikker. Å skrive i avisen krever mot, men det finnes en annen type mot når man står i barnehagen, på jobb, i velforeningen, i FAU eller på skolen og sier noe som avviker fra konsensus. Der møter man mennesker ansikt til ansikt. Der koster det sosialt.

Dette blir en viktig påminnelse til kristne: Frimodighet handler ikke bare om store taler og offentlige innlegg. Det handler om å tørre å leve som en kristen der Gud faktisk har plassert oss. Familien, skolen, arbeidsplassen og lokalsamfunnet er ikke mindre viktige enn debattsidene.

Den kristenkulturelle paraplyen er borte

Et av de sterkeste bildene i samtalen er at den gamle paraplyen av kristenkulturell konsensus ikke lenger beskytter oss. Jarle beskriver en oppvekst der mange i lokalsamfunnet, selv om de ikke var brennende kristne, delte noen grunnleggende antakelser: Søndagsskole var greit, kristne verdier var ikke fremmede, og institusjonene i samfunnet trakk i stor grad i samme retning som foreldrene.

Nå regner det gjennom paraplyen. Motkreftene er sterkere, og vi kommer ikke bare utenfra på en diffus måte. Offentlige skoler, medier og institusjoner formidler i økende grad virkelighetsforståelser som går på tvers av kristen tro. Foreldrene våre kunne ofte få hjelp av skolen og samfunnet til å bygge et kristent eller i hvert fall kristenkulturelt grunnlag. Våre barn møter i stedet undervisning og ideologier som utfordrer de mest grunnleggende kristne sannhetene.

Derfor holder det ikke å fortsette som før. Vi kan ikke bare sende barna på leir, guttelag, kor og søndagsskole og regne med at de blir "berget". De trenger et anker. De trenger en forankring. De trenger et fundament som tåler presset.

Fundamentbygging er blitt hovedoppgaven

Vi knytter dette til erfaringer fra bibelskole og menighet. Tidligere kunne mye undervisning bygge på et fundament som allerede lå der. Elever og unge voksne kom med en del grunnleggende sannheter på plass, selv om de trengte fordypning, disipling og erfaring. Nå må selve fundamentet bygges.

Det betyr at vi snakker langt mer om Første Mosebok 1 og 2 enn før. Skapelsen, mann og kvinne, kroppen, ekteskapet, sannhet, synd og autoritet er ikke lenger selvfølgeligheter. Ting som tidligere bare lå i bakgrunnen, må nå forkynnes, forklares og forsvares igjen og igjen.

Jarle setter ord på en forskjell mellom generasjoner. I hans egen ungdom kunne man være forankret i abstrakte sannheter, men mangle konkrete erfaringer. I dag møter han unge som har mange erfaringer og mye språk om opplevelser, men som ikke er forankret i sannheter de kan hvile i. Når omverdenen stiller spørsmål ved fundamentet, begynner det fort å sprekke.

Å være kristen er å være motkulturell

Samtalen blir tydeligere når vi snakker om motkultur. Det har vært populært i vestlig kristenhet å forsøke å støte så lite som mulig, spille mest mulig på lag med kulturen og kle evangeliet i en ny drakt. Det finnes noe sant i ønsket om å kommunisere forståelig. Men hvis hele strategien bygger på å unngå anstøt, får man problemer når selve evangeliet og den kristne virkelighetsforståelsen blir anstøtelig.

Vi mener Jesus kommer til å vekke mer anstøt fremover, ikke mindre. Folk kan ofte tåle "Gud" eller "spiritualitet" som diffuse størrelser. Det er Jesus som Herre som støter. Det er lydigheten, kallet til å gi slipp, sannheten om kroppen, kjønn, synd, frelse og etterfølgelse som krasjer med tidsånden.

Derfor trenger vi ikke en kristendom som bare er flinkere til å virke ufarlig. Vi trenger kristne som står sterkere i fundamentet. Ikke for å bli harde, men for å kunne være trofaste når kulturen ikke lenger gir oss støtte.

Autoritetens sammenbrudd og ønsket om å være sin egen herre

Jarle og vi bruker mye tid på autoritet. Vår tid har en dyp mistanke mot autoritet. Kritisk teori, postmodernisme, relativisme og ulike frigjøringsideologier har lært mange at autoritet først og fremst er makt, undertrykkelse og kontroll. Det finnes selvsagt autoriteter som misbruker makt, og det må vi aldri bagatellisere. Men mistanken har blitt altomfattende.

Vi sammenligner tidligere tillitssamfunn med et nyere mistillitsamfunn. Jarle forteller om lærere, trenere, foreldre og andre voksne som var gode autoriteter og ville ham vel. I dag opplever mange lærere at foreldrenes tillit er svekket, og at autoritet i klasserommet er langt mer komplisert. Samtidig er ungdommene mer usikre, mer skjøre og mer psykisk presset enn før.

Teologisk knytter vi dette til Første Mosebok 3. Opprøret mot Gud er også et opprør mot at noen skal være Herre over meg. Hvis autoritet i seg selv forstås som undertrykkelse, blir det nesten umulig å ta imot Jesus som Herre. Da vil mennesket heller være sin egen herre, selv om resultatet blir mer utrygghet, ikke mer frihet.

Underordning, kvinner og reaksjonen mot kristne rammer

Samtalen går inn i den offentlige reaksjonen som oppstår når en kristen kvinne sier at hun ser noe godt i å underordne seg sin mann. Vi peker på det absurde: Vår kultur bekrefter nærmest alle identiteter og følelser, men ikke den konservative kristne kvinnen som frivillig sier at hun ser verdi i bibelsk orden i ekteskapet.

Det avslører at toleransen har grenser. Du kan identifisere deg med nesten hva som helst, men identifiserer du deg som konservativ kristen som tror underordning kan være godt, blir du fort fremstilt som en trussel. Da er det ikke lenger bare snakk om omsorg for kvinner. Det handler om at kristne rammer i seg selv oppfattes som farlige.

Vi avviser også den enkle fortellingen om at kvinner alltid bare har vært undertrykt og menn alltid bare har vært undertrykkere. Det har eksistert syndige menn som har misbrukt makt, og det skal vi si sant om. Men det har også eksistert utallige gode menn som har elsket konene sine, lyttet til oss, arbeidet hardt, dødd i krig, ofret seg for kvinner og barn og båret ansvar uten å være politisk privilegerte. Halve sannheter er farlige nettopp fordi de høres moralsk sterke ut mens de skjuler mye av virkeligheten.

Sunn og sann maskulinitet

Dette leder inn i spørsmålet om maskulinitet. Vi avviser både den hedenske, nådeløse maskuliniteten og den moderne fortellingen om at maskulinitet i seg selv er giftig. Den kristne maskuliniteten er noe annet. Den er sterk, men ikke brutal. Den er autoritativ, men ikke tyrannisk. Den er selvoppofrende, beskyttende og formet av Kristus.

Vi bruker bildet av den hedenske mannen som beseirer rivalen og dreper ham uten nåde, i kontrast til den kristne mannen som viser nåde, tilgivelse og selvbeherskelse. Vi snakker om Titanic som et bilde på et mannsideal der menn blir igjen og lar kvinner og barn gå først i livbåtene. Dette kan karikeres, men det peker på noe virkelig: Menn er kalt til å forsake seg selv for andre.

Samtidig sier vi at oppløsningen av rammer rundt seksualitet, ekteskap og gentleman-idealet ikke nødvendigvis har frigjort kvinner. Det kan tvert imot ha sluppet løs de verste sidene i menn. Når seksuell revolusjon fjerner forpliktelse, ansvar og beskyttende rammer, er det ofte kvinner og barn som betaler prisen. Guds rammer er ikke fienden til frihet. De er vern for livet.

Ideologienes løfte om frigjøring

Vi snakker om ideologier som lover frigjøring: fra kjønn, fra rammer, fra autoritet, fra tradisjon, fra samfunnsordninger. Rousseau nevnes som en del av bakteppet, med tanken om at mennesket egentlig er godt og blir ødelagt av samfunnets strukturer. I en kristen virkelighetsforståelse er problemet dypere. Mennesket er ikke rent innerst inne og bare ødelagt av ytre ordninger. Mennesket er syndig og trenger både frelse og gode ordninger.

Derfor er ikke grenseløshet frihet. Lydighet er ikke undertrykkelse når den rettes mot Gud. Disiplin er ikke fienden til glede. Rammer kan være frigjørende fordi de beskytter det gode livet. Vi bruker enkle bilder, som å undertrykke en kortsiktig lyst uten at det betyr at personen blir undertrykt som menneske. Bibelen har et mer realistisk menneskesyn enn tidsånden.

Dette gjelder også barneoppdragelse og disippelskap. Vi trenger veivisere, tydelige voksne, mennesker som kan korrigere oss og autoriteter som vil oss godt. En kristendom uten tukt, disiplin og formaning blir ikke mer kjærlig. Den blir svakere og mindre sann.

Hebreerne 12 og Gud som Far

Mot slutten går vi eksplisitt til Hebreerne 12. Hvis vi er Guds barn, har vi Gud som Far. Og hvis Gud er Far, betyr det ikke bare varme, omsorg og kjærlighet, men også oppdragelse, grensesetting og tukt. Teksten sier at Herren tukter den han elsker, og at fravær av tukt ikke er tegn på frihet, men på at vi ikke behandles som ekte sønner.

Dette er et kraftig bibelsk korrektiv til en kultur som tenker at all korrigering er undertrykkelse. Guds farskap er godt nettopp fordi det former oss. Han lar oss ikke bare følge impulser, lyster og tidsånd. Han oppdrar oss til hellighet, modenhet og frihet.

Jarle sier at Bibelen tåler å stå tydeligere enn våre omveier. Og det er sant. Etter mye snakk om autoritet, maskulinitet, rammer og ideologier, samler Hebreerne 12 trådene: Vi trenger en Far. Vi trenger grenser. Vi trenger oppdragelse. Vi trenger å være forankret i Ordet.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er bildet av et fundament vi kan hvile i. Vi lever ikke lenger i en kultur der det kristne grunnlaget følger med gratis. Derfor må familier, menigheter, skoler og kristne fellesskap bevisst bygge det som før ofte lå i bakgrunnen.

Jarle hjelper oss å se at dette ikke bare er en kamp mot ideologi, men en positiv gjenoppdagelse av det kristne livet: Jesus som Herre, Gud som Far, Bibelen som sannhet, autoritet som gave, maskulinitet som selvoppofrelse, og rammer som frihet. Uten dette blir vi skjøre. Med dette kan vi stå, ikke bare forsvare oss, men også være med å prege landet vårt.