Ep.53 - En ærlig og rotete samtale du ikke trenger å høre

Kort oppsummering

Vi markerer ett år med Kulturkrigen på omtrent den minst imponerende måten mulig: feil mikrofon, skrotet opptak, snakkesperre, trøtthet, småsykdom, nyfødt baby, ødelagt vaskemaskin, ødelagt oppvaskmaskin og en samtale som starter med at vi innrømmer at dette kanskje er det dårligste vi har gjort. Likevel blir det en ærlig episode om hva det faktisk koster å lage noe ukentlig midt i vanlig familieliv.

Det som gjør episoden verdt å beholde, er ikke at den er ryddig. Den er nettopp rotete. Men under rotet kommer det frem noen ekte ting: ønsket om å ikke bare fylle sendeflaten, presset ved å levere, behovet for at Gud hjelper når kreftene er små, pappaperspektivet i møte med barn, spill, lek, gutter, jenter, krigssone i stua, og en gryende tanke om at farsrollen fortjener mer plass i Kulturkrigen.

En jubileumsepisode som nesten ikke ble en episode

Vi begynner med full havarifølelse. Feil mikrofon, dårlig opptakssituasjon og en tidligere innspilling som var så dårlig at vi ikke orket å røre den. Planen hadde vært å markere at Kulturkrigen hadde holdt på i ett år, kanskje snakke litt om tall, lytterspørsmål og veien videre. Men opptaket vi først gjorde, hadde ikke trøkk, retning eller glede. Vi så på hverandre etterpå og visste at dette kunne vi ikke legge ut.

Dermed står vi der med dårlig tid, lite energi og et behov for å ha en episode. Vi sier at vi ikke vil legge ut fyll. Det er bedre med en ærlig, rar og litt tullete episode enn en episode som later som den har substans uten å ha det. Tittelen "En ærlig og rotete samtale du ikke trenger å høre" blir både en selvironisk advarsel og kanskje nettopp det som gjør at folk hører.

Det er også noe fint i at ettårsdagen ikke blir en polert milepæl. Den blir mer sann. Slik er det av og til å lage noe uke etter uke. Noen ganger har man klare temaer og brann i kroppen. Andre ganger har man trøtthet, hverdagskaos og en følelse av at alt man prøver på, blir dårlig.

Hvorfor det er vanskeligere å være tematisk enn å bare snakke

Vi sammenligner oss litt misunnelig med mer åpne samtaleformater, som Mammas Hjerte og andre som kan snakke om nesten hva som helst når de har noe på hjertet. Kulturkrigen har en tydeligere ramme. Vi må ha en passion som passer innenfor prosjektet. Det gir retning, men det gjør også at man ikke bare kan skru på mikrofonen og snakke om hva som helst.

Det er en viktig erkjennelse. Et tydelig konsept er en styrke, men også et ansvar. Når vi snakker om kultur, teologi, ideologi, kjønn, familie, politikk og samfunn, må vi ha noe å komme med. Vi vil ikke fylle en time bare fordi torsdag kommer. Samtidig kan ikke alt være like gjennomarbeidet hver uke.

Denne episoden viser derfor baksiden av rytmen. Ukentlig publisering skaper disiplin og kontinuitet, men også press. Den tvinger oss til å møte opp når vi ikke føler oss klare. Noen ganger kommer noe godt ut av det. Andre ganger må et opptak kastes.

Hverdagslivet som bakteppe for kulturkrigen

Vi kommer etter hvert inn på hvorfor energien er lav. Fire barn, en nyfødt, sykdomsfølelse og hvitevarer som ryker rett etter fødsel. Det er ikke mulig å ha fire barn, en nyfødt og en ødelagt vaskemaskin uten at det merkes. Så ryker oppvaskmaskinen også. Midt i dette skal det hentes i barnehage, lages episode og holdes liv i både familie og prosjekt.

En av de mest ærlige setningene i episoden er bønnen på vei til barnehagen: "Kjære Gud, i ettermiddag må du hjelpe meg." Det er ikke storslått teologi, men det er et veldig virkelig kristent øyeblikk. Livet leves ikke bare i prinsipper og analyser. Det leves i bilen, på vei til henting, mens man er sliten og trenger hjelp fra Gud for å komme gjennom ettermiddagen.

Dette gjør også at jubileet får en annen tyngde. Kulturkrigen er ikke laget av folk som står utenfor livet og kommenterer det. Det lages midt i familieliv, pappaliv, trøtthet, maskiner som går i stykker og barn som trenger oss mer enn mikrofonen gjør.

Spill, sønner og pappabonding

Samtalen finner etter hvert et spor i noe helt hverdagslig: Call of Duty og spilling. Vi snakker om hvordan spilling sammen med sønner kan være bonding, kjærlighet og fellesskap. Det høres kanskje ikke fromt ut ved første øyekast, og vi merker selv at argumentene kan ligne litt på argumenter vi ellers er skeptiske til når folk vil åpne opp for alt mulig. Men nettopp derfor er det interessant.

Poenget er ikke at alle bør spille skytespill med barna sine. Poenget er at fedre må være nær barna sine i de rommene barna faktisk liker. For noen er det fotball. For oss kan det være spill. Da må vi tenke kristent om det: Hva slags spill? Hvilken alder? Hvilken kontekst? Hva gjør det med barnet? Hvordan snakker vi om rett og galt, vold, lek, fantasi og virkelighet?

Vi knytter det til egen oppvekst, der krigslek i skogen, hjemmelagde våpen og guttelek var en stor del av barndommen. Skytespill er vanskeligere fordi det skjer digitalt og kan bli mer intenst, men impulsen til kamp, konkurranse, strategi og lek er ikke ny. Den må ikke bare fordømmes. Den må ledes.

Gutter, jenter og forskjeller som viser seg i stua

En nydelig og litt kaotisk scene dukker opp når vi snakker om barnas lek hjemme. Midt i en "krigssone" med gutter, leker, spill og action går datteren rundt med barnevogn, neglelakk og selskap. Hun er annerledes enn guttene på en måte som blir både komisk og rørende.

Dette blir ikke en full episode om kjønn, men det peker mot noe vi ofte snakker om: Forskjellene mellom gutter og jenter viser seg tidlig, konkret og hverdagslig. De er ikke absolutte karikaturer. Alle barn er forskjellige. Men foreldre ser ofte mønstre som ideologiske teorier ikke klarer å forklare bort.

Vi nevner også Lego og forskning på barns lek: Forsøk på å finne ut hvorfor flere gutter enn jenter leker med Lego, og hva som skjer når man prøver å endre leketøy for å treffe jenter. Slike spørsmål kan fort bli store kulturdebatter, men her dukker de opp fra gulvet i stua. Det er kanskje der de hører hjemme først.

Lekeslåssing og farens kroppslige nærvær

Mot slutten kommer samtalen inn på farsrollen, herjing og lekeslåssing. Vi snakker om forskning på roughhousing, altså røff lek mellom far og barn, og hvordan slik lek kan lære barn empati, grenser og kroppslig selvkontroll. Barn lærer når det er for mye, når noen blir lei seg, når man må stoppe, og hvordan styrke kan brukes uten å skade.

Dette treffer fordi det viser at far ikke bare er en ekstra voksen i huset. Far kan bidra med noe særegent, ikke bare gjennom ord og undervisning, men gjennom kropp, lek, kamp, latter, grenser og nærvær. Mange fedre gjør dette instinktivt. Når man forstår at det faktisk kan være viktig for barnas utvikling, får hverdagsleken ny verdi.

Her ligger et av episodens tydeligste frø til videre arbeid: Pappaperspektivet i kulturkrigen. Hvordan tar vi vare på familien? Hvordan beskytter vi barna? Hvordan utruster vi dem? Hvordan tenker vi kristent om lek, medier, spill, gutter, jenter, grenser og kjærlighet?

Rot som likevel finner noe

Episoden er ærlig om at den ikke starter godt. Den er ikke en stram temaprat. Den er mer som et blikk inn bak scenen. Men nettopp i det uferdige kommer noe frem. Vi vil ikke gi lytterne en perfekt fasade. Vi vil heller vise at arbeidet skjer midt i livet.

Det er også en slags motgift mot det polerte. Kulturkrigen handler ofte om store ideer, men ideene må lande i familier, kjøkken, barnehagehenting, barnas lek, far-sønn-relasjoner og en bønn om hjelp når energien er lav. Hvis kristen tenkning ikke tåler de rommene, er den for abstrakt.

Derfor blir episoden mer verdifull enn vi fryktet. Den er ikke stor, men den er sann. Og den peker mot et behov for å snakke mer om fedre, barn og hverdagsdisippelskap.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er kanskje at ett år med Kulturkrigen ikke bare er én rekke sterke temaepisoder, men også utholdenhet. Vi møter opp når vi er trøtte, forkaster det som ikke holder, prøver igjen og lar hverdagen slippe inn når den likevel presser på døra.

Den rotete samtalen ender med et tydelig glimt: Pappalivet er ikke en parentes i kulturkrigen. Det er en frontlinje. Spill, lek, kjønn, barn, herjing, grenser, familie og bønn om hjelp hører faktisk hjemme i den større kampen om hvordan vi skal leve kristent i vår tid.