Ep.7 - Nymarxisme - Fra klassekamp til identitetspolitikk

Kort oppsummering

Vi beveger oss fra postmodernismen til nymarxismen, den andre store strømningen vi mener former dagens kulturkrig. Klassisk marxisme handlet om arbeiderklassen mot kapitalistene. Nymarxismen flytter konfliktmønsteret over på identitet: kjønn, etnisitet, seksualitet, kultur, minoriteter, privilegier og undertrykkelse.

Hovedpoenget er at postmodernismen ga relativisme, dekonstruksjon og språkets makt, mens nymarxismen ga aktivisme, kamp og revolusjonær energi. Når de to smelter sammen, får vi en kultur der sannhet blir makt, identitet blir gruppe, og uenighet blir undertrykkelse. Mot dette setter vi evangeliet: en ny identitet i Kristus, indre frihet, tilgivelse og samfunnsforandring som begynner i hjertet.

Fra postmodern teori til aktivistisk praksis

Vi starter med å plassere nymarxismen ved siden av postmodernismen. Postmodernismen dekonstruerer, kritiserer og løser opp. Den kan bli teoretisk, nihilistisk og nedrivende uten å gi en tydelig vei videre. Nymarxismen tilfører aktivisme: organisering, kamp, bevegelse, demonstrasjon og viljen til å forandre samfunnet.

Derfor mener vi at det vi ofte kaller woke, social justice eller identitetspolitikk, ikke kan forstås bare som postmodernisme. Det er en blanding av postmodernisme og nymarxisme. Postmodernismen sier at sannhet er konstruert og knyttet til makt. Nymarxismen sier at de undertrykte gruppene må mobiliseres mot undertrykkerne.

Vi anbefaler at lyttere hører de foregående episodene om postmodernisme først, fordi disse strømningene glir over i hverandre. Men denne episoden gir den historiske og ideologiske broen fra Marx til dagens identitetspolitikk.

Frankfurtskolen og marxismens krise

Vi forteller om Frankfurtskolen, marxistiske intellektuelle i Tyskland på 1930-tallet, mange av dem jøder, som flyktet da Hitler kom til makten og etter hvert fikk base i USA, blant annet ved Columbia University. Navn som Max Horkheimer, Theodor Adorno og særlig Herbert Marcuse blir viktige.

Bakgrunnen er marxismens krise. Marx hadde forutsagt at revolusjonen ville komme i de industrialiserte kapitalistiske landene, men det skjedde ikke. Arbeiderklassen i Vesten fikk det tvert imot bedre. Velstanden økte, middelklassen vokste, og faglige og politiske reformer tok brodden av den revolusjonære energien.

Samtidig ble Sovjetunionens brutalitet avslørt, særlig under Stalin. Marxismen fikk et stort troverdighetsproblem. Men Frankfurtskolen forkastet ikke marxismen. De spurte i stedet hvorfor revolusjonen ikke kom, og hvordan marxismens prosjekt kunne føres videre.

Fra arbeiderklasse til studenter og minoriteter

Svaret ble en ny strategi. Arbeiderklassen var ikke lenger det store revolusjonære håpet; den var blitt "bedøvet" av materialisme, underholdning og velstand. Her sier vi at kristne kan være enige i at materialisme kan sløve mennesker, men vi mener den sløver oss for Gud, ikke for klassekampen.

Marcuse og andre nymarxister så i stedet mot studenter, intellektuelle, afroamerikanske miljøer, feminisme, seksuell frigjøring og andre grupper som kunne bære revolusjonær energi. Dermed flyttet marxismen seg fra økonomisk klasse til identitetsgrupper.

Dette er et dramatisk skifte. Klassisk marxisme ville samle arbeiderklassen. Nymarxismen splitter analysen opp i stadig flere grupper: kvinner, etniske minoriteter, seksuelle minoriteter, kulturelle minoriteter og etter hvert interseksjonelle kombinasjoner av disse. Det er her dagens identitetspolitikk får mye av sin form.

Kritisk teori og falsk bevissthet

Kritisk teori defineres som en sosial teori som tar sikte på å kritisere og endre samfunnet som helhet. Den vil avsløre de underliggende antagelsene som holder mennesker fanget i falsk bevissthet. I marxistisk språk betyr det at folk ikke forstår sin egen undertrykkelse fordi kulturen, kapitalismen og makten har formet dem til å akseptere systemet.

Vi peker på at mange moderne kritiske teorier, enten de handler om rase, kjønn, seksualitet eller makt, bærer dette mønsteret videre. De er ikke bare nøytrale analyser; de har et frigjøringsprosjekt. De vil avsløre, kritisere og omforme.

Dette gjør dem svært effektive i kulturkrigen, særlig når de smelter sammen med postmodernismens språk- og sannhetskritikk. Hvis makten bestemmer sannheten, og kritisk teori avslører makten, blir hele samfunnet en konfliktarena.

Toleranse som intoleranse

Et av de mest konkrete og viktige punktene er Herbert Marcuses tanke om repressiv toleranse og frigjørende toleranse. Klassisk liberal toleranse betyr at vi tåler mennesker og meninger vi er uenige i, nettopp fordi vi tror på frihet. Vi trenger ikke like alt for å tolerere det.

Marcuse snur dette. Han mener at toleranse for høyresiden eller det etablerte bare opprettholder undertrykkelse, mens venstresidens frigjørende bevegelser må tolereres og støttes. Frigjørende toleranse betyr intoleranse mot bevegelser fra høyresiden og toleranse for bevegelser fra venstresiden.

Vi mener dette preger vår tid sterkt. Et skolemiljø som sier nei til et Pride-kunstverk, eller et landslag som ikke vil bruke regnbuefarget kapteinsbind, får ikke bare lov til å si nei. Nei-et tolkes som hat, undertrykkelse eller angrep på skeives rettigheter. Det finnes ikke lenger rom for ikke å delta. Toleranse betyr i praksis aktiv støtte til den rette siden.

Pride, konverteringsterapi og tvangsdeltakelse

Vi bruker eksempler fra Pride-debatten for å vise hvordan nymarxistisk toleranse fungerer. I et liberalt demokrati bør Pride få arrangere marsjer og kampanjer. Men det er noe helt annet når skoler, idrettslag, politikere eller kristne miljøer ikke får lov til å avstå uten å bli stemplet.

Dette knyttes også til konverteringsterapiloven. Når konservativ kristen tro defineres som undertrykkende og skadelig, skal den ikke lenger tolereres som legitim livstolkning. Den må begrenses, reguleres eller kriminaliseres. Dermed blir intoleranse mot konservative kristne fremstilt som nødvendig toleranse for de "frigjorte".

Vi mener dette viser at debattklimaet ikke lenger bygger på klassisk liberalisme, men på Marcuses frigjørende toleranse. Det er toleranse for venstresidens frigjøringsprosjekt og intoleranse for oss som ikke vil aktivt omfavne det.

Identitetspolitikkens briller

Vi sier at kristne må lære å kjenne igjen nymarxistiske briller. Når alt tolkes som kamp mellom undertrykte minoriteter og undertrykkende majoriteter, er det ikke lenger Bibelen som gir grunnfortellingen. Da har vi lånt et annet verdensbilde.

Vi avviser ikke at undertrykte minoriteter finnes. Det gjør vi. Men vi avviser at menneskets primære identitet er gruppen det tilhører, og at samfunnsforandring først og fremst skjer gjennom kamp mellom grupper.

Galaterbrevet 3 blir nøkkelteksten: I Kristus er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Paulus tar tak i etnisitet, sosial status og kjønn, men løsningen er ikke at gruppene kjemper mot hverandre. Løsningen er en ny identitet i Kristus som står over dem.

Jesus og det klasseløse samfunnet

Vi sier litt flåsete at Jesus allerede har innført det klasseløse samfunnet, men på en helt annen måte enn marxismen. I Kristus finnes det en indre frihet og en ny identitet som gjør at de gamle skillelinjene mister sin øverste makt.

Dette er ikke det samme som at alle ytre strukturer forsvinner umiddelbart. Nytestamentet avskaffer ikke slaveriet med politisk kommando. I stedet taler evangeliet inn i hjertene til både slaver og herrer. Slaven får høre at han er fri i Kristus og kan tjene Gud selv i en urettferdig situasjon. Herren får høre at han selv har en Herre i himmelen og må gjøre det som er rett og rimelig.

Dette kan provosere moderne ører, men vi mener det viser evangeliets dype strategi: først indre forvandling, deretter gradvis ytre forandring. Slaveriet forvitrer innenfra når mennesker virkelig begynner å se hverandre som brødre og søstre i Kristus.

Indre frihet før ytre reformasjon

Vi kontrasterer revolusjon og reformasjon. Revolusjon vil ha rask ytre omveltning, ofte drevet av hat, bitterhet og makt. Evangeliet skaper indre revolusjon og deretter gradvis ytre reformasjon. Samfunnet forandres når mennesker forandres.

Martin Luther King løftes frem som et sterkt eksempel. Han sto i møte med reell strukturell rasisme i USA, men nektet å bruke hat og vold. Han appellerte til Bibelen, menneskeverd og universell likhet. Dermed fikk kampen hans en moralsk kraft som voldelige bevegelser ikke kunne få.

Nelson Mandela trekkes også inn. Han begynte som marxistisk revolusjonær med vilje til vold, men kom ut av fengsel med et forsoningsbudskap som bidro til å hindre en blodig revolusjon i Sør-Afrika. Vi ser i ham et eksempel på hvordan hat som legges ned, kan åpne for en annen type samfunnsforandring.

Sivil ulydighet og underordning

Vi nevner at kristne kan være kalt til sivil ulydighet når myndighetene tvinger oss til å gå imot Guds ord. Apostlenes gjerninger gir eksempler: Når myndighetene forbyr forkynnelse av evangeliet, må vi lyde Gud mer enn mennesker.

Men dette er ikke det samme som revolusjonær grunnholdning. Bibelens hovedmønster er ikke opprør mot alle autoriteter, men underordning for Herrens skyld, samtidig som de som har autoritet, kalles til å tjene rett, mildt og ansvarlig.

Vi sier at dette fortjener en egen episode, fordi underordning er et av de mest motkulturelle bibelske temaene i en tid preget av klassekamp, identitetspolitikk og opprør mot rammer.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at kristne ikke må tenke mer nymarxistisk enn bibelsk om identitet, samfunn og rettferdighet. Vi skal ikke late som om urett ikke finnes, men vi må nekte å gjøre gruppekonflikt til frelsesvei.

Evangeliet gir en ny identitet, en indre frihet og en annen vei til samfunnsforandring. Vi skal arbeide for rettferdighet, men ikke med hatets knyttneve. Vi peker på Jesus, menneskeverdet, forsoningen og den langsomme, dype forandringen som begynner i hjertet.