Ep.14 - Nasjonalisme og populisme

Kort oppsummering

Vi vender blikket mot høyresiden og spør hvordan kristne skal tenke om nasjonalisme, populisme, fascistiske trekk, Trump, Putin, innvandring og fristelsen til å la høyresidens reaksjoner bli vår egen ideologi. Siden vi ofte kritiserer strømninger fra venstresiden, må vi også prøve høyresidens ideer på Bibelen.

Konklusjonen er at kristne ikke kan omfavne noen politisk ideologi fullt ut. Bibelen drar oss vekk fra ytterpunktene. Vi kan anerkjenne nasjoner, grenser, myndigheter og sunn patriotisme, men ikke rasistisk, imperialistisk eller gudserstatende nasjonalisme. Vi kan forstå populistisk frustrasjon mot eliter, men vi kan ikke bygge politikk på forakt, manipulasjon, halvsannheter og massemobilisering. Jesus er Herre, ikke venstresiden, høyresiden, nasjonen eller folket.

Hvorfor vi må snakke om høyresiden

Vi har brukt mange episoder på marxisme, nymarxisme, postmodernisme, den seksuelle revolusjonen og strømninger som i stor grad kommer fra venstresiden. Derfor kan det se ut som om vi bare er på høyresiden politisk. Det vil vi ikke være. En kristen må prøve alle ideologier på Guds ord.

Vi mener kulturkrigen i vår tid i stor grad ble satt i gang av venstresidens revolusjonære strømninger, særlig fra slutten av 1960-tallet. Men det betyr ikke at høyresiden er ren. Reaksjonen mot venstresiden kan selv bli ideologisk, hard, nasjonalistisk, populistisk og ukristelig.

Derfor sier vi konklusjonen tidlig: hvis vi skal tenke bibelsk, havner vi et sted i midten, ikke fordi sentrum alltid har rett, men fordi Bibelen korrigerer begge sider. Ingen ideologi på høyre eller venstre treffer Bibelen fullt ut.

Fascisme, nazisme og upresise merkelapper

Vi begynner med begrepet ytre høyre og fascisme, fordi slike ord ofte brukes slurvete i dagens debatt. Det er feil å kalle en sosialdemokrat kommunist bare fordi man er uenig, og det er feil å kalle alle konservative fascister. Ordene må bety noe.

Fascisme knyttes historisk til Italia, Mussolini, sterk vekt på nasjonens enhet og betydning, autoritært førerskap og ofte imperialistiske trekk. Nazisme kan forstås som en fascistisk variant som går mye lenger i raseteori og folkemord. Det finnes et reelt historisk bakteppe her, selv om merkelappene ofte brukes upresist.

Putin trekkes frem som en leder med tydelige autoritære, nasjonalistiske og imperialistiske trekk. Trump er ikke Putin og ikke diktator, men retorikken hans spiller på noen av de samme strengene: nasjon, folk, storhet, eliteforakt og sterk leder. Det betyr ikke at alt han gjorde politisk er galt, men kristne må kunne skille mellom enkeltsaker og underliggende retorikk.

Høyreekstremismens mørke

Vi snakker også om nazisme, hvit overmakt, rasisme og høyreekstrem vold. Selv om kommunistiske regimer har drept flere totalt, har nazismen en egen ideologisk gru gjennom raseteori, Holocaust og den industrielle utryddelsen av jøder og andre grupper.

Kristne kan aldri flørte med slikt tankegods. Det er ekstra absurd når hvite vesteuropeere prøver å koble kristendom til hvit overlegenhet, for kristen tro springer ut fra Midtøsten. Hvis noen skulle lage en tåpelig “bibelsk raseteori”, ville ikke nord-europeere havnet på toppen. Evangeliet begynner ikke i Norden.

Poenget er enkelt: vi skal ikke la venstresidens misbruk av fascismebegrepet gjøre oss blinde for at ekte høyreekstremisme finnes og er farlig. Den må avvises uten forbehold.

Nasjonalisme og patriotisme

Så går vi inn i nasjonalisme og patriotisme. Det finnes en sunn kjærlighet til sted, folk, språk, kultur og land. Alf Kåre innrømmer å være mer lokalpatriotisk enn nasjonalistisk, og bruker humoren rundt Bergen, Brann og nasjonalsangen som bilde på hvordan slike følelser kan være både morsomme og avslørende.

Bibelen anerkjenner folk, land, grenser og myndigheter. Paulus sier på Areopagos at Gud lot folkeslag bo over hele jorden og satte tider og grenser for deres bosteder. Det betyr at grenser og folk ikke er onde i seg selv. Marxistisk grenseløs internasjonalisme er ikke bibelsk.

Men dette verset kan ikke uten videre brukes til å forsvare moderne nasjonalstat, etnisk renhet eller strenge grenser slik vi kjenner dem i dag. På Paulus' tid var imperier vanligere enn nasjonalstater. Bibelen gir prinsipper, men ikke et ferdig partiprogram.

Innvandring og den fremmede

Innvandring blir uunngåelig del av samtalen. Bibelen sier ikke nøyaktig hvor streng eller åpen innvandringspolitikk et moderne land skal ha. Kristne kan lande ulikt. Men Bibelen taler mye om å behandle den fremmede godt.

Israel skulle vise omsorg for fremmede i landet. Jesus selv var flyktning i Egypt. Evangeliet er internasjonalt, og kristen tro er ikke nord-europeisk eiendom. Derfor kan kristne ikke ha en nasjonalisme som gjør oss harde, mistenksomme eller foraktfulle mot mennesker fra andre land og folkeslag.

Samtidig er ikke grenseløshet bibelsk. Myndigheter har ansvar. Grenser kan være gode rammer. Et land må kunne ordne innvandring på en måte som ivaretar rettferdighet, sikkerhet, bærekraft og ansvar. Den kristne posisjonen ligger derfor mellom globalistisk oppløsning og fremmedfiendtlig stengsel.

Når nasjonalisme blir avgud

Nasjonalisme blir farlig når landet, folket eller kulturen får en nesten guddommelig plass. I USA finnes kristne stemmer som blander Guds rike med USAs innflytelse i verden. I Russland ser vi et regime som kan bruke konservativ familie- og moralretorikk samtidig som det driver brutal imperialisme.

Kristne må ikke bli lurt av at en leder sier noe riktig om familie, kjønn eller seksualitet. Hvis samme leder bygger på undertrykkelse, løgn, krig, nasjonal stolthet og forakt for andre folk, er frukten dårlig. Vi kan ikke støtte et morderisk regime fordi det i enkelte saker høres mer konservativt ut enn Vesten.

Guds rike er ikke Norge, USA, Russland eller noen annen nasjon. Vi kan elske landet vårt, men vi kan ikke tilbe det.

Populisme som strategi

Populisme beskrives ikke først og fremst som en full ideologi, men som en strategi eller kommunikasjonsform. Den setter folket opp mot eliten. Den mobiliserer massene ved å spille på frustrasjon, sunn fornuft, forakt mot makthavere og løftet om at noen endelig taler folkets sak.

Dette finnes både på høyre og venstre side. Men høyrepopulismen er særlig relevant i kulturkrigen. Den kan ligne på undertrykker-undertrykt-modellen vi har kritisert hos venstresiden: folket er undertrykt, eliten er undertrykker, systemet må rives ned.

Problemet er ikke at eliter aldri gjør feil. Vi gjør ofte feil. Problemet er når forakt, halvsannheter og massemobilisering blir selve drivkraften. Da blir politikken revolusjonær, selv om den kaller seg konservativ.

Trump, retorikk og fristelsen på høyre

Trump brukes som eksempel på høyrepopulisme. Vi sier ikke at all politikken hans var feil. Kristne kan mene at han gjorde gode ting. Men retorikken, folket-mot-eliten-oppsettet, persondyrkelsen og den harde stilen er problematisk.

Vi peker på at retorikken kan være et større problem enn det politiske programmet. Det går an å støtte enkeltsaker uten å ta inn ånden, stilen og kampformen. Kristne må ikke bekjempe synd med synd. Vi kan ikke bruke forakt, løgn og manipulasjon bare fordi vi mener motstanderen er verre.

Martin Luther King nevnes som kontrast. Han drev samfunnsendring med ikke-vold, moralsk tydelighet, kristent språk og en retorikk som løftet. Det er stor forskjell på den typen sannhetskamp og aggressiv populistisk mobilisering.

Jesus var ikke populist

Den sterkeste kritikken av populisme kommer når vi ser på Jesus. Han kunne hatt enorm støtte hvis han bare spilte på folkemengdens ønsker. Da tusener kom etter matunderet, kunne han ridd bølgen. I stedet forkynte han sannhet som gjorde at mange trakk seg bort.

Jesus manipulerte ikke folk med det de ville høre. Han jaget ikke etter popularitet. Han talte sannhet, også når det kostet ham støtte. Derfor kan ikke kristne gjøre populistisk taktikk til vår metode. Vi vil ikke lure folk med halvsannheter eller skjule upopulære sannheter for å mobilisere en bevegelse.

Kristendommen begynner ikke med “hva får folk med?” Den begynner med Gud, sannheten, korset, oppstandelsen og Jesu herredømme. Så får mennesker ta imot eller avvise.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at reaksjon mot venstresidens ideologier ikke gjør høyresidens ideologier kristne. Vi kan være takknemlige for konservative sannheter, patriotisme, grenser, myndigheter og gode samfunnsrammer. Men vi må avvise rasisme, fascistiske trekk, imperialisme, nasjonal avgudsdyrkelse, populistisk manipulasjon og eliteforakt.

Vi er forpliktet til å følge Jesus og Guds ord. Det betyr at vi må prøve ideologiene på alle sider. Bibelen vil ofte dra oss bort fra ytterpunktene, ikke fordi den er politisk feig, men fordi den er sannere enn høyre og venstre. Jesus er Herre, og det er han som definerer vår politikk, vår retorikk og vår lojalitet.